Spurv @ Victoria

Spurv og deres gode hjelpere i Leonov ga publikum en konsertopplevelse helt utenom det vanlige.

Foto: Lars Opstad

Den 1. juni ga postrock-bandet Spurv ut sin andre fullengder, «Myra». Albumet er gitt ut i samarbeid med Fysisk Format, og har både før og etter slippdato mottatt lidenskapelige lovord i både inn- og utland. Vi i disharmoni fikk gleden av å bli invitert til slippfest for «Myra» på Nasjonal Jazzscene Victoria den 8. juni.

Det eteriske og det enorme

Kveldens oppvarmingsband er Leonov, et band jeg fra før av kun kjente ved navn. Sanger og tangenttraktør Tåran Reidal inntar ikke scenens midtpunkt, så fra galleriet blir jeg først lurt til å tro at den klokkerene og nærmest serafiske sangstemmen er playback. Det er heldigvis/naturligvis ikke tilfelle. Med sitt gigantiske arsenal av effektpedaler og mektige riff klarer bandet fremkalle det ene massive partiet etter det andre. Det låter særdeles bra, og minner litt om Besvärjelsen ispedd mer apokalypse og kraft.

De har et variert og velbalansert sett på 4 låter, som skifter sømløst mellom det eteriske og det enorme. Kvintetten får enormt mye utav både instrument og effekter, og bruker både bass og trommer på en måte som virkelig bidrar til lydveggene som settes opp. Etter den siste låten, som gir litt Massive Attack-vibber, melder en bang anelse seg. Kan det rett og slett bli kleint når Spurv, kveldens hovedattraksjon, inntar scenen? Vil de klare følge opp dette imponerende settet? Er det mulig at deres egen konsert vil havne litt i skyggen av det deres støttespillere nå har levert?

Mistanke avkreftet

Her vil det være naturlig å komme med anmeldelsens første innrømmelse. Foruten hyppige avspillinger av den supre Og ny skog bæres frem, den første singelen som ble sluppet i mars, hadde jeg i forkant av konserten ikke hørt særlig på hverken «Myra» eller Spurvs tidligere utgivelser. Riktignok har det blitt en, maks to avspillinger etter plateslippet 1. juni, men da gjerne som sekundæraktivitet/supplement til andre konsentrasjonskrevende gjøremål. Det ligger litt i postrockens natur å være upåtrengende, så jeg var relativt uforberedt på hva jeg hadde i vente. Dette var en medvirkende faktor for overnevnte mistanke.

Spurv tilbringer dog ikke mange minuttene på scenen før denne ugne mistanken er fullstendig avkreftet. Etter en kort seanse med stemningsfulle naturbilder på lerretet og en ‘spoken word’-intro i form av et lyrisk dikt sammensatt av låttitler fra «Myra», braker det løs. Og ny skog bæres frem samt Fra dypet under stenen er de første låtene til å ljome gjennom lokalet. Både lyd og lys er aldeles glimrende, og begge låtene fremføres med både innlevelse og virtuositet. Det er enormt stemningsfullt, det er dramatisk, det er melankolsk, og det er mystisk. Spurv oppleves som noe mildere i uttrykket enn Leonov, men intensiteten matches og vel så det. De har også et noe mer ekstrovert scenenærvær enn hva en kanskje skulle forvente; spesielt gitarist og (tilsynelatende) frontfigur Gustav Jørgen Pedersen virker å få øyekontakt med hver eneste person foran scenen. Dem er det for øvrig mange av, og etter responsen mellom låtene å dømme er de svært begeistret for musikken som spilles.

I det konserten går inn i sin andre akt skifter showet litt form, og det inkorporeres materiale fra tidligere utgivelser. Det hele tones litt ned, melankolien gis ekstra rom, og lerretets skygger og skoger byttes ut med mennesker. I det Passacaglia står for tur kommer Ole-Henrik Moe og Kari Rønnekleiv opp på scenen for å bidra som strykere, slik de også har gjort på «Myra». Den nærmere femten minutter lange låten er et definitivt høydepunkt på en konsert hvor disse er i absolutt flertall. Det er et ekstremt velregissert verk, som muterer fra et lydbilde bærende av vinter og sorg til å etterhvert få et feelgood-nivå på linje med 1785-schlageren Ode til gleden. Vinter blir til vår, vår blir til sommer, og det er nesten som om det er en soloppgang man sitter og hører på. Lysriggen supplerer hele denne transisjonen briljant, og det hele er en usedvanlig imponerende fremføring.

Positiv overraskelse fra start til slutt

Mot siste akt vender fokuset tilbake til «Myra». På dette punktet i konserten har jeg allerede én gang antatt feil i forhold til hva som er konsertens siste låt. Den muntre og fredfulle resignasjonen i Med Enormt Håp klarte lure meg, og sannelig skjer det samme igjen i den patosfylte Den gamles stemme brister. Dette er et testamente til kvaliteten på låtene – hvert individuelle verk er et potensielt finalenummer. Det jeg ikke forventet, var Heidegger-monologen og den vrengte metalriffingen på den faktiske avslutningslåta Allting får sin ende, også natten. Beistet er løst, lysshowet tar helt av, og det eneste jeg får ned i notatblokken min er et stort «FUCK YEAH!». Det er en heidundrende avrunding, og i det konserten er fullbyrdet applauderes og brøles det intenst fra et tilsynelatende overbegeistret publikum.

Det er på tide å lansere anmeldelsens andre innrømmelse: Jeg har særdeles vanskelig for å finne noe som helst negativt å si om denne kvelden på Victoria. Det hele har vært en positiv overraskelse fra start til slutt, og både lysrigg, lyd, og ikke minst musikk overgikk alle forventninger med stor margin. Jeg er av den oppfatning at toppscore bør holdes hellig, men dette var for meg en helt usedvanlig vellykket og fornøyelig kveld som jeg ikke kommer til å glemme. Innertieren er et faktum. Jeg har ikke noe valg.

Spurv @ Victoria: 10 / 10

Spurv på Facebook
Leonov på Facebook

PS: Spurv har lagt ut en spilleliste som inneholder konsertens settliste. Denne kan lyttes til under bildegalleriet.