Superlynx: Mørk og innadvendt rock

Foto: Carl Eek Torgersen
– Albumet er oppkalt etter låta Electric Temple, der vi ville forsøke å si noe om det store i musikken, hvordan musikken løfter og forbinder oss. Elektrisk fordi det fysisk sett både handler om elektriske koblinger i hjernen, naturen og instrumentene vi bruker. Temple fordi musikken er som en religion for oss, der vi finner mye av det andre ser ut til å finne i religion. Uttrykket er også inspirert av Jimi Hendrix som kalte musikken sin Electric Church Music, forklarer Pia isaksen som er bassist og vokalist i trioen Superlynx som nylig slapp albumet Electric Temple på Dark Essence Records.

Superlynx er tungt, massivt, dvelende, vakkert og stemningsfullt. Minimalistisk og monotont,men også dyptgående og harmonisk.  Drone på drone bygger de opp en særegen stemning oftest ganske flytende og  i sakte tempo. Ambient metall eller en form for doom.  Det er likevel intenst og gjennomborrende. Stemningen er temmelig dyster og illevarslende, men også jordnær på et vis. Kanskje er det den varme tonen i gitaren og bassen og den eteriske, vakre vokalen som gjør det. Mørke og lys,  Åndelighet eller lidenskap og melankoli. Det er lett å bli revet med av den suggererende, drømske musikken. Her kan du lese om deres sterke tilknytning og kjærlighet til naturen, sorgen over en bror som har gått ut av tiden. veien fra  skolekorps til metall, jamming i et hus i Moss sentrum og ikke minst kjærligheten til musikken Jimi Hendrix etterlot seg.

Først, kan dere si litt om bakgrunnen for bandnavnet og om forholdet deres til rovdyret gaupe?

– Da vi valgte bandnavnet i 2013 tenkte vi at vi ville ha en link til naturen og dyreriket i navnet. Gaupa er jo en utrolig vakker, mektig katt vi har her i skogene våre, men den er også veldig sky, sjelden og truet. I tillegg er Gaupa den katten som har det aller råeste synet i mørket. Det latinske navn Lynx kommer rett og slett av lvx, eller lys, på grunn av dens superlysende øyne. Vi synes alt dette passet bra med tankene vi hadde om musikken og tekstene vi hadde begynt å lage, der lys og mørke også er et gjennomgangstema. Vi er ikke et særlig politisk band, men vi er jo opptatt av å bevare naturen. I Norge driver man jakt på gaupe hvert år selv om den er sterkt utrydningstruet, og det synes vi jo er veldig trist.

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

– Da vi valgte bandnavnet i 2013 tenkte vi at vi ville ha en link til naturen og dyreriket i navnet.

Pia: – Mitt aller første minne av musikk er nok synging med moren min som veldig liten, og det ble spilt mye musikk hjemme. Da jeg var seks-syv gikk jeg på notekurs, som jeg opplevde som veldig logisk og greit, men første gang jeg oppdaget at musikk rørte meg følelsesmessig tror jeg jeg var rundt åtte, og tårene begynte plutselig å renne bare fordi jeg hørte noe musikk som gjorde meg veldig rørt. Jeg tror det var noe klassisk. Litt usikker på akkurat hva som gjorde meg så opptatt av det, men kanskje det at jeg bare kjente det så veldig inni meg og at jeg ble nysgjerrig på hva det var.

Ole: – Jeg tror øyeblikket som musikk virkelig ble viktig var på en øving med skolekorpset hvor vi spilte Glen Millers In the Mood, hvor det var skikkelig høyt og jeg opplevde at alt bare klaffa. Jeg glemte notene og bare spilte, og forsvant inn i det musikalske universet. Da oppdaget jeg et potensiale i musikken som jeg ikke hadde kjent på tidligere og sjelden har sett maken til i andre deler av livet.

Daniel: – Musikk har alltid vært der så langt tilbake jeg kan huske. Og jeg fikk et ønske om å lage gitarlyd i barnehagealder. Fikk endelig min første gitar i 10-årsgave og har spilt siden.

Hvilken musikk var dere omgitt av og opptatt av under oppveksten?

Pia: – Foreldrene mine hørte mye på Beatles, Rolling Stones, Jimi Hendrix, The Doors, Neil Young og sånne ting, men også blues, jazz og klassisk musikk. Da jeg først begynte å høre på egen musikk var det én som gjaldt over alle, nemlig Madonna – og rundt 13 års alderen kom min eldre søsters kjærestes mixtapes inn i bildet. Sånn oppdaget jeg Sonic Youth, Juliana Hatfield og en del andre ting som jeg ble ganske obsessed med, og ikke minst Nirvana. Jeg hadde også to fettere som spilte i band (Smorgasbord og Beezewax) som introduserte meg for mye musikk

Ole: – Jeg var omgitt av storbandjazz og gammeldans. Jeg oppdaget punk og var veldig opptatt av Sex Pistols og Dead Kennedys før jeg oppdaget Venom og Sepultura og senere black metal.

Daniel: – Mye musikk fra 50-60-70 tallet. Og mye radio. Radio var fetere på 80 tallet. Da jeg begynte å bestemme selv hva jeg skulle høre på var det mye Jimi Hendrix, Depeche Mode, Pink Floyd, Sex Pistols, Nitzer Ebb, Vazelina Bilopphøggers, The Cure, Humble Pie, Beatles og The Rolling Stones og mye mye mer.

Når begynte dere selv å spille og hva fascinerte med denne måten å uttrykke seg på?

Pia: – Jeg var 7–8 da jeg begynte å spille piano, og da jeg var 9 skrev jeg mitt første eget lille, enkle pianostykke. Jeg husker godt at opplevelsen av at jeg selv hadde klart å lage musikk var veldig stor. Men da jeg gikk over til å spille gitar som 13-åring var det enda større, og da fant jeg gradvis noe som i større grad kunne uttrykke hvordan jeg følte meg og hva jeg var opptatt av. Det føltes ganske magisk.

Ole: – Jeg sluttet i skolekorpset og begynte å spille i band da jeg var 12. Jeg møtte en kar på skolen i 6. klasse, da Eik og Mortenåsen skole ble slått sammen og jeg ble kjent med folk fra Mortenåsen. Jeg fant fort tonen med en gutt som hadde elektrisk gitar og forsterker, og det skjedde egentlig ganske fort, jeg tror det var på en bli-kjent dag, og jeg tror det var allerede da vi fant ut at vi digga litt råere musikk enn de andre. Vi hadde gått et skritt videre fra Raga Rockers og Jokke og Valentinerne. Han digga et band jeg ikke skjønte noe av, som het Iron Maiden, men vi var begge enige om at Death og Sepultura var tøft. En dag kjørte foreldrene hans gitarforsterkerne hjem til oss hvor vi hadde pappas trommesett i kjelleren, og da oppdaget jeg veldig fort at det voldsomme universet jeg hadde oppdaget i skolekorpset var der, var mulig å få tilgang til mye mer umiddelbart enn å lide seg gjennom «Gammel Jegermarsj» og «Norge i rødt hvitt og blått» for det som skulle bli blackmetalbandet Midnattsvrede.

Daniel: – Jeg begynte da jeg fikk den første gitaren da jeg var 10. Lyden i seg selv var fascinerende. Og mulighetene.

Har dere noe favorittgitar, -bass,trommesett, forsterker, cymbal,pedal eller mikrofon. I så fall hvilken og hvorfor?

Ole: – Ludvig Supraphonic skarptromme 14×5,5 tommer ­fra æraen med blå og grønn logo, typ 70-tallet og trommesettet som er et Gretsch Black Diamond Sparkle fra samme epoke. Det er fatters gamle trommesett fra kjelleren på Eik som jeg fortsatt spiller. Jeg har prøvd mange ulike trommesett og skinn, men aldri opplevd den samme livlige klangen. Jeg har alltid følt at andre trommesett har manglet noe. Det er det settet jeg har vokst opp med og det jeg liker best å spille på i dag. Det er kanskje fordi det er den formen min musikalitet ble støpt i.

Daniel: –Jeg har blitt veldig glad i singelcoil-gitarer i de siste årene. Liker bare lyden i de. Gode røramper blir aldri feil. Låter rock. Og flytende bro på gitaren er gøy.

Pia: – Jeg har tre basser som jeg er veldig glad i, men må nok trekke frem min Fender jazzbass. Jeg føler virkelig at den ligger perfekt i hendene mine og er utrolig fin å spille, høre og se på. Jeg har også nylig skaffet meg en Ampeg Portaflex 500 watts amp som er en instant favoritt av ampene jeg selv har eid. Den gir både masse power, bunn, fylde og varme uten at det blir for utydelig eller romlende lyd.

Hvordan blir låtene deres til?

– Vi jobber alltid mye med låtene sammen enten hele låta er skrevet av en av oss eller ikke.

Pia: – Gjennom en kombinasjon av å skrive hver for oss, jamme, jamme på ideer og teste ulike måter å spille på. Vi jobber alltid mye med låtene sammen enten hele låta er skrevet av en av oss eller ikke.

Hvor viktig er det tekniske utstyret for å få det til å låte som Superlynx?

Ole:  – Vi spiller ofte på forskjellig utstyr live, det kan være ganske ubehagelig i blant, men dette usikre elementet er noe jeg personlig har valgt å møte med et åpent sinn. Jeg tar gjerne utfordringer med å få fremmed utstyr til å låte som meg. Det samme gjelder i stor grad også bassen, men for Daniel er gitarforsterkene og pedalene hans noe han har jobbet mye med for å få det til å låte som han vil. Det er en kombinasjon av et bestemt og et tilfeldig uttrykk. Som regel får vi det til å høres ut som Superlynx, selv om kanskje forholdene ikke alltid ligger like mye til rette. Det er selvfølgelig en utfordring, det er ikke alltid verken lydmann, utstyr eller lokale til å møte visjonene våre på stående fot. Men det er en del av reisen.

Hvordan vil dere si at Superlynx skiller seg med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i forhold til andre prosjekter dere har vært med i som Den Saakaldte, Dødheimsgard, Framferd, Midnattsvrede,Skitliv og Ole Teigen og hva har dere tatt med dere fra tidligere prosjekter og band til Superlynx?

Ole: – For det første har jeg lært å bli drit lei av å øve til perfeksjon som har vært en trend i mer typiske metal band, ofte skulle man tro det var et løp om å gjøre det riktig. Det ble jeg skikkelig lei av og er nå blitt veldig glad i å spille fritt. For Syperlynx betyr det ofte at den samme låta kan høres ganske forskjellig ut fra gang til gang. Vi ser ikke på det at det er ulikt som feil, vi er mer der at vi omfavner disse snodige stiene vi ofte finner i å gjøre ting annerledes. Men på den andre siden er det også veldig viktig å ha kontroll på sine ferdigheter, så det å øve er noe jeg gjør alene, mens vi spiller sammen.

Pia: – Jeg har vel ikke opplevd i band før at alle er like gira på å spille og at det er såpass lite avlysninger av øvinger. Og så er vi så klart gode venner.

Hva er forskjellen mellom dagens Superlynx og bandet som slapp debutalbumet «LVX» i 2017 og «New Moon» i 2019?

Pia: – Man er jo stadig i utvikling, men først og fremst vi har jo mer erfaring både med å spille med hverandre, spille inn sammen og spille live. Vi har tatt oss mer tid med ting etter hvert enn vi gjorde i starten der alt skjedde veldig fort. Det første albumet ble for eksempel spilt inn bare noen måneder etter at vi begynte å spille sammen. Vi aldri vært opptatt av å lage musikk som skal passe inn i noen sjangere eller være på en bestemt måte, og vi har nok blitt det enda mindre. Det går heller stadig mot å la musikken og inspirasjonen lede an. Vi er nok også litt tryggere på greia vår.

Kan der si litt om hverandres musikalske styrker og roller i Superlynx?
Daniel Bakken, gitar:

– Vi aldri vært opptatt av å lage musikk som skal passe inn i noen sjangere eller være på en bestemt måte, og vi har nok blitt det enda mindre.

Ole: – Daniel er en utrolig møysommelig melodiker, han jobber godt og nøye med sin stemme i musikken. Han tilfører et veldig modent og rikt harmonisk univers med fantastiske melodier og klanger som er mye av grunnlaget for det man drømmer seg bort i når vi drar på de musikalske avstikkerne våre.

Pia: – Daniel er en utrolig flink og og kreativ gitarist. Han klarer å gjøre veldig mye ut fra mine ofte monotone og minimalistiske riff, og behersker masse ulike spillestiler samtidig som han har sin egen. Han er også lidenskapelig opptatt av å utvikle gitarlyden og ikke minst pedalsamlingen sin. Daniel er også mye i kontakt med folk i Oslo og veldig bra på å selge merch.

Ole Teigen, vokal, trommer, perkusjon, piano, synth:

Pia: – Ole er en veldig dyktig og kreativ trommeslager som er med på å skape mye dynamikk i musikken vår, fra chill til høyenergisk spilling og alt i mellom. Han spiller jo også masse andre instrumenter og gjør vokal i tillegg, så han har mye å bidra med i tillegg til trommespillingen. Han har masse ideer og er ofte den som bidrar med det mest uventede. Ole tenker også veldig konseptuelt, og jeg og Ole spesielt snakker veldig mye om tematisk innhold og stemning i forhold til det.

Pia Isaksen, bass, vokal:

Ole: – Pia er en mer konkret person som kommer med konkrete tekster og riff som utgjør det meste av grunnlaget vi jobber med. Det er også tydelig at vokalen til Pia er noe som veldig mange opplever å feste seg til når vi spiller live, og tilstedeværelsen hennes på scenen er et godt bindemiddel mellom musikken vår og publikum. Uten det hadde det nok blitt mye snåle ting fra batteristen. Jeg er jo en liten dynamitt av kreativitet og engasjement og hvis ikke jeg hadde hatt mine sideprosjekter hadde jeg nok slitt ut de andre.

Fortell litt om bakgrunnen for valget av  låt- og albumtittelen «Electric Temple»

Pia: – Albumet er oppkalt etter låta «Electric Temple», der vi ville forsøke å si noe om det store i musikken, hvordan musikken løfter og forbinder oss. Elektrisk fordi det fysisk sett både handler om elektriske koblinger i hjernen, naturen og instrumentene vi bruker. Temple fordi musikken er som en religion for oss, der vi finner mye av det andre ser ut til å finne i religion. Uttrykket er også inspirert av Jimi Hendrix som kalte musikken sin Electric Church Music.

Ole: – En tilleggssymbolikk er ideen om bevissthet som en elektrisk og kjemisk tåke hvor skallen kan sees på som et tempel for denne magiske elektrisiteten vi har i hjernen vår.

Hvordan har stemningen og atmosfæren på denne platen blitt påvirket av død og forgjengelighet?

Ole: – Personlig, og jeg tror nok også det gjelder for resten av bandet, så skjedde det noe da broren min døde i 2019. Det ble brått veldig alvorlig. Alle masker falt og alt spill ble gjennomskuelig. Så om jeg tidligere har prøvd å bevise noe med musikken min, så er dette nå helt borte på denne plata.

Dere betegner musikken deres som «Electric Church Music». 

Pia: – Det var Jimi Hendrix som kalte musikken sin det. Han sa «Fordi musikk er som en religion for oss». Det er i stor grad sånn vi opplever det selv og hva slags forhold vi har til musikk. Det er såpass stort, mye større enn oss selv, og forbinder oss og andre mennesker og verden og alt. Det ligger i naturen vår. Det gir oss mening, trøst, glede, styrke, håp, kjærlighet og det meste annet man hører religiøse folk kan finner i religionene sine.

Jeg har nå samlet noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hvordan de har påvirket Superlynx og «Electric Temple»
Doom:

Pia: – Tung, saktegående musikk.
Ole: – Black Sabbath, Master of reality.

Psykedelisk rock:

Ole: –Jefferson Airplane, After bathing at Baxter´s.

Psyche

Pia: – Endring av sinnstilstand.

Avantgarde:

Ole: – Erik Satie, symbolisme.

Jimi Hendrix:

Ole: – Konge

Droning/droner

Pia: – Digg, elsker tålmodighet og lange lyder i musikk

Atmosfære

Pia: – Stemningen må være riktig i forhold til innholdet, og gjenspeile feelingen eller innholdet i låta
Ole: – Som regel noe som skjer som et resultat av de musikalske avgjørelsen vi gjør, ikke noe vi på forhånd vi har bestemt oss for å skape

Meditasjon:

Ole: – Noe alle burde ta seg tid til, helst flere ganger om dagen. En uvurdelig kilde til ressurser.

Spirituell

Ole: – Litt ubehagelig kvasiord som minner om sensuell og romantiker.
Pia: – Ja, et veldig ladet ord, ikke et ord jeg pleier å bruke.

Melankolsk:

Pia: – Tilstand som kommer og går.

Natur:

Ole: – Da snakker vi.

Mørke:

Ole: – Fravær av lys.
Pia: – En uunngåelig del av livet, men vi prøver alltid å rette oss mot lyset.

Musikalsk varme:

Pia: – Organiske, dype, avrundede lyder spilt av et menneske.
Ole: – Nedre mellomtoner.

Cinematisk

– Vi har ofte fått høre at musikken vår hadde passet som filmmusikk.

Pia: – Jeg kan ofte få mentale bilder av å spille eller høre musikk. Vi har ofte fått høre at musikken vår hadde passet som filmmusikk. Vi er alle glad i film, det hadde vært spennende.
Ole: – For meg er det musikalske en energi jeg rir på, opplever ikke så veldig ofte bilder.

Ettertenksom/dempet:

Pia: – Introvert, kanskje fordi jeg er en sånn.

Eterisk, følsom vokal:

Pia: – Hm, et uttrykksfullt, naturlig vokaluttrykk, kanskje plassert på et litt drømmende sted i lydbildet. Men det kommer jo også an på låta og innholdet og stemningen i den.

Fuzz:

Pia: –Ja takk, men må ikke være for hard i kantene.

Revolver/Kniven:

Pia: – Daniels arbeidssted, topp sted for musikk og fine folk. Vi har spilt mye på Revolver og hatt mange hyggelige konsertopplevelser og kvelder på begge stedene.

Oslo Beikmørke:

Pia: – Den første festivalen vi spilte på, superhyggelig opplegg, mye kule band og god stemning.

Høstsabbat:

Pia: – Gleder oss veldig til å endelig få spilt der, en festival som alltid har utrolig bra lineup.

Hellbotn Metallfest:

Pia: – Gleder oss, blir gøy med Kolbotn for første gang.

Inferno:

Pia: – Det var en veldig kul opplevelse å spille der, for et fullt John Dee og å bli mottatt så godt som vi ble. Vi var litt spente på det, som det minst metalrelaterte bandet på en metalfestival.

Les vår anmeldelse av Superlynx-konserten på Inferno 2019!

Plata ble spilt inn i Crowtown Recordings i Moss og produsert og tatt opp av Ole Teigen:

Ole: – Jeg følte at jeg var i stand til å gjøre det, og hadde utstyret og kunnskapene til det. Jeg har holdt på med innspilling lenge, men følte jeg hadde lært av mine feil og kommet på et høyere nivå. Jeg hadde akkurat fullført det første året på av bachelorutdanningen i musikkproduksjon som jeg holder på med, og følte også at jeg ville klare det bedre ut fra mine ideer enn om vi skulle gått til noen andre med andre ideer. Det at vi jobbet alene og hjemme ga oss også en ro som jeg tror på det tidspunktet var helt nødvendig med tanke på det jeg hadde vært igjennom med tapet av broren min.

Pia: – Ole er blitt kjempeflink med lyd, og opptakene hans låter utrolig bra. Ved å gjøre det selv og i eget studio kunne vi også bruke den tiden vi ønsket og hadde en veldig ro rundt innspillingen.

Fortell også litt om selve studioet og om hvordan selve lokalet og atmosfæren der har bidratt til det som vi kan høre på plata.

Ole: – Vi har et hus midt i Moss sentrum over to etasjer. Trommene ble spilt inn i et slags loftsrom med fin og varm akustikk. Det er også høyt under taket i stua der vi tok opp vokalen som ga en fin og luftig naturlig klang i opptaket. Vi hadde også mulighet til å ha god separasjon på forsterkere, så trommene og hver av de to gitarforsterkerne og bassforsterkeren sto i hver sine rom, så det ble null overhøring selv om vi spilte inn samtidig.

Marc Urselli har mikset plata. Fortell litt om ham, hvordan dere kom i kontakt og hva han har bidratt med?

Pia: – Marc er en utrolig flink og hyggelig musikkprodusent fra New York. Han har jobbet med digre navn som Nick Cave, Mike Patton, Lou Reed, The Black Crowes, Keith Richards etc og vunnet flere Grammyer. Han har også et eget bandprosjekt med Lee Ranaldo og Jim Jarmusch og et annet der han har med seg helter som Steve von Till, Matt Pike, Lori S, Dave Chandler osv. Marc var på Inferno 2019, og kom rett og slett bort og sa hei etter konserten vår. Han likte hva vi gjorde at vi tenkte utenfor boksen som han sa, og var veldig interessert i å jobbe med oss på vår neste plate. Det var en veldig hyggelig samtale og vi holdt kontakten etterpå. Vi ble litt blown away da vi oppdaget at han jobbet med så store navn, men først og fremst over hvor godt det virket som han forstod greia vår. Det ble et veldig hyggelig samarbeid, der Marc gjorde mixingen. Han bidro til å løfte lyden, kanskje åpne litt opp og fremheve de rette tingene på de rette stedene.

Pia Isaksen har gjort coverkunsten. Fortell litt omvalget å holde det i egne hender og hvordan dere har valgt å illustrere plata

Pia: – Det har falt seg ganske naturlig siden jeg også er grafisk designer. Jeg har mye visuelle ideer også i forhold til musikken. De andre er også involverte med ideer og hvilken retning vi skal gå i. Jeg opplever det som vanskeligere å lage design for egne ting enn for andre, siden jeg er så personlig involvert og ikke like lett for å finne et ytre perspektiv på det. Jeg har laget veldig mange ulike skisser og jobbet mye for å få det visuelle til å stemme helt med innholdet og stemningen i musikken. Jeg har tenkt at det hadde vært interessant å få noen andre til å lage covere for oss for å få det ytre perspektivet på det, men det er jo også kult å gjøre det selv.

Fortell litt om plateselskapene deres og deres betydning for norsk undergrunnsmusikk

– Dark Essence Records består av superhyggelige og flinke folk som er både tilgjengelige og hjelpsomme.

Pia: – Dark Essence Records består av superhyggelige og flinke folk som er både tilgjengelige og hjelpsomme. De er jo store på black metal og er nok absolutt et viktig label for undergrunnsmusikk. Vi er jo litt på siden sjangermessig i forhold til hva de driver mest med, men er veldig glade for at de ville satse på oss likevel.

Ole: – De er et velig profesjonelt plateselskap som når vidt, og er veldig bra for norsk musikk og de bandene som er så heldige å gi ut på et så bra selskap med så bra folk. Einar og Duplicate Records gir ut utrolig mye spennende undergrunnsmusikk som utvilsomt har betydd mye for norsk metal. Hadde det ikke vært for Duplicate er det ikke sikkert Dark Essence hadde hørt om oss.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19 restriksjonene?

Pia: – Litt forskjellig innad i bandet, men personlig har jeg vært heldig som har kunnet jobbe fra hjemmekontor nesten hele tiden. Jeg savner såklart folk, å spille konserter og å reise. Men med to timer mindre til pendling hver dag og lite som skjer har jeg hatt mer tid til å skrive musikk, og vi har som band også prøvd å bruke den ekstra tiden så godt vi kan. Det har vært givende men også litt rart å gi ut plate i denne tiden uten noen konserter.

Kan dere til slutt velge fem låter hver som dere enten forbinder med Superlynx, som har inpirert dere som musikere eller som dere har lyttet til i perioden da dere laget dette albumet og si litt om hva dere har fått ut av disse låtene

Pia: – Vanskelig, da jeg har hatt mange ulike lytteperioder og hører på mye ulike ting som jeg opplever som en sammenblandet underbevisst masse av inspirasjon, men hvis jeg skal nevne ting som har vært spesielt viktige i min musikalske utvikling mot Superlynx må det kanskje bli:

1. Sonic Youth – Theresa´s Soundworld:  

– En av tidenes aller beste låter med deilige oppbygninger og overganger fra ro til kaos og tilbake

2. Earth – Ouroboros is broken:

– Masterclass i musikalsk ro og tålmodighet. Både enkelt, mykt, digg og stort og beintøft på en gang.

3. PJ Harvey: To bring you my love:

– Sterkt eksempel på hvor bra enkle låter som kun består av ett eller to minimalistiske riff kan gjøres

4. Om – Flight of the Eagle 

– Meditativt og suggererende strøm av deilig bassing og monoton, messende vokal som flyter avgårde

5. Neurosis – Through Silver in Blood:

– Inspirerende massivhet og suggesjon

Ole: – Låter jeg hørte på mens vi laget albumet:

1. Entombed – Evilyn:

– I ganske lang tid etter at jeg mistet broren min i 2019 klarte jeg ikke høre på musikk, se tv eller noenting, men dette var musikken jeg så smått begynte å høre på igjen. Synes det er utrolig trivelig å høre på, og broren min var veldig opptatt av Entombed. Da han flyttet til Oslo sto det Evilyn på ringeklokka i Tøyengata. Det ble naturlig for å meg å prøve å få en tilknytning gjennom det lille jeg hadde igjen.

2. Bar – Bound:

– Et band jeg oppdaget i denne perioden og hørte mye på. Spesielt denne låta ble viktig for å prøve å holde humøret oppe.

3. CW Stoneking – Mama got the blues:

– Samme som over.

4. Arnold Schoenberg – Opus 4 / Forvrengt natt:

– Jeg liker godt å høre på klassisk musikk, og i denne perioden hørte jeg mye på Schoenberg og Copland. Det er deilig med musikk som tar en av sted.

5. Leonard Cohen – Happens to the heart:

– Hørte mye på denne skiva da den kom ut og synes den er veldig fin. Den ble gitt ut etter at han døde og jeg opplevde den som veldig relevant.

Daniel: – Hørt mye på mens vi jobbet med albumet:

1. Anna Von Hauswolf – The Mysterious Vanishing Of Electra:

– Lungt digg og massivt episk samtidig, og med låtstruktur som ikke er vers refreng repeat.


2. Spectral Haze – Master Sorcerer:

– Episk massivt. Fett riff på vei ut i verdensrommet.

3. The Devil And The Almighty Blues – Time Ruins Everything:

– Fordi det er fett! Bra tekster og knallgod bluesrock.

4. T. Rex – The Slider:

– Smoooooooooooth rock.

5. Nick Drake – The River Man

– Orker ikke gå inn på alt hvorfor, men det er også utrolig vakker musikk.

Si litt om innspillingene av musikkvideoen som dere har laget  til tittelkuttet Electric Temple» , regissøren Joan Pope / Temple ov Saturn som dere har samarbeidet med og den utvalgte låten.

Pia: – Jeg fant videokunstner Joan / Temple ov Saturn på Instagram og fikk en veldig sterk følelse av at uttrykket hennes ville passe veldig godt til låta vi hadde valgt som første singel. Hun likte låta godt og var gira på å samarbeide, og tok utgangspunkt i teksten og våre løse tanker om hva vi ville formidle. Musikkens enorme kraft som strømmer både innenfra, utenfra og igjennom folk er hovedtemaet, og det synes vi kom frem på en bra måte. Vi er ikke veldig komfortable med å være foran kamera selv, men synes det var veldig relevant med litt spillebilder også, så vi tok også en session med Carl Eek der vi filmet oss som spiller, og så klippet Joan det sammen med det hun hadde laget.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*