The Good The Bad and The Zugly – Misanthropical House

The Good The Bad and The Zugly’s tredje album opprettholder formen. Skiva ble gitt ut 26. januar via Fysisk Format.

Foto: Ida Borsand

Det Hadeland-baserte bandet består av Eirik Melstrøm (gitar), Kim Skaug (gitar), Magne Vannebo (trommer), Lars Gulbrandsen (bass) og Ivar Nikolaisen (vokal). I tiden som har gått siden deres debutplate i 2013 har de fått en viss stjernestatus i de musikalske underskoger, og det er store forventninger tilknyttet punkbandets tredje studioalbum «Misanthropical House».

 

Klassiske grep

Albumet inneholder klassiske grep som humoristiske tekster, bisarre voice-overs og ikke minst høyenergiske punkriff.

De som eventuelt måtte være nervøse for at “Misanthropical House” skulle introdusere et nytt og ugjenkjennelig TGBZ kan puste lettet ut. Lydbildet bærer likheter med de tidligere genrene bandet har oppfunnet («Anti World Music» og «Hadeland Hardcore»), og albumet inneholder klassiske grep som humoristiske tekster, bisarre voice-overs og ikke minst høyenergiske punkriff.

Allerede på introsporet blir all tvil satt til side; H-Bomb etablerer TGBZ som et trofast band i storform, og klarer med enkle, men effektive instrumentale triks fenger lytteren umiddelbart. Etter Mindlessness, med sin høye BPM og subtile smak av NYHC, er tempodroppet som kommer i Vik Bak Meg Satan både velplassert og velkomment. Dette er albumets første singel, og det første sporet på plata hvor Turbonegro-referansene først kommer ettertrykkelig til syne. Låten er kanskje noe forutsigbar, men den er likevel fengende og antemisk nok til å bli et høydepunkt på et album hvor solide låter er i absolutt flertall.

Konstant sonisk angrep

Plata vil med letthet blidgjøre eksisterende fans, og forhåpentligvis rekruttere mange nye.

Platens velregisserte åpning, som slutter med Vik Bak Meg Satan, etterfølges av fjerdesporet I Lied About Being A Hardcore Man.  Denne låta er for undertegnede platens definitive høydepunkt og samtidig en av de beste nye låtene jeg har hørt så langt i 2018. Låten er et konstant sonisk angrep med bunnsolide riff, høy energi, sporadiske Tragedy-vibber, samt en morsom og uvanlig tematikk. På dette punktet i albumets tidslinje sitter man med følelsen av at en score på 10 av 10 mulige er uunngåelig.

Dessverre løsner platens balletak på lytteren litt etter dette punktet, da den mesterlige regien og de så langt feilfrie låtstrukturene mister litt momentum. For eksempel er både Ripe For The Grave og andresingel West Coast Exile sterke låter hvis fulle potensial blir undergravd av svake refrenger. I førstnevntes tilfelle er det rett og slett for lettvint, og i sistnevnte blir refrenget litt for poppete. Høydepunktene i albumets andre akt er International Asshole, en globetrotter/blogger-diss med en sound som harmonerer med Turbonegros mest konfronterende, samt Wwid, en filosofisk energibombe/tankevekker som mindfucker lytteren med sitt ubesvarte spørsmål av kosmisk betydning.

For å oppsummere: «Misanthropical House» er et vellagd, vellydende og veldig underholdende album å lytte til. Det tar minste motstands vei ved et par anledninger, men totalt sett er det ei plate med få svakheter. Låtutvalget holder høy standard; albumet består nærmest utelukkende av bra spor som er fylt til randen med energi og dumsmart humor. «Misanthropical House» vil utvilsomt blidgjøre eksisterende fans og forhåpentligvis rekruttere mange nye.

Misanthropical House: 8 / 10

Sjekk spesielt ut: I Lied About Being A Hardcore Man, Vik Bak Meg Satan, International Asshole

TGBZ på Facebook


Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*