The Psychedelic Furs – Made of Rain

Vurdering

Psychedelic Furs – Made of Rain 3/6

The Psychedelic Furs’ første album på 30 år kjenntegnes av for mange kjedelige og seige låter.

De gamle heltene i The Psychedelic Furs er ute med ny plate. Det åttende albumet i rekken, Made of Rain, er det første albumet på nesten 30 år. Bandet ble startet opp i London i 1977 av brødrene Richard og Tim Butler, og ble en av de fremste eksponentene for britisk post-punk på starten av 80-tallet. De tre første albumene The Psychedelic Furs (1980), Talk Talk Talk (1981) og Forever Now (1982) vil av mange fremheves som bandets kunstneriske høydepunkt.

Kommersielt høydepunkt med låten Pretty in Pink

Det kommersielle høydepunktet for bandet var da låten «Pretty in Pink» fra Talk Talk Talk tonefulgte filmen fra 1986 med samme navn. Låten, i en omarbeidet utgave, klatret helt opp til 18. plass på britiske hitlister, noe som var temmelig bra for et band som i utgangspunktet befant seg litt på siden av datidens mer rene popmusikk.

Richard Butlers raspestemme, broren Tims stødige bassganger, tøffe gitarriff og saksofon var det som i grove trekk kjennetegnet lydbildet til Psychedelic Furs. Man kjente igjen en Psychedelic Furs-låt når man hørte den. Sånn er det for så vidt fremdeles. Både stemmen, bassgangen, den tøffe gitaren og saksofonen er på plass selv om både gitarist og saksofonist er skiftet ut siden den gang.

Glattere lydbilde og mer sofistikert produksjon

Det som er annerledes, ytre sett, er et glattere lydbilde og en mer sofistikert produksjon. Det er naturlig, siden det er rundt 40 år siden de første platene kom ut. Hva med låtene? Tja, noen av dem holder mål, men for en gammel Psychedelic Furs-fan er det vanskelig å høre de virkelig gode låtene som kjennetegnet bandets første utgivelser. På låten «Don’t Believe» er de nærmest magien fra tidligere tider. Det fins for så vidt andre anstendige låter her, som singelen «No-One» og «Wrong Train». På «Wrong Train» minner de faktisk ikke så rent lite om Madrugada. Det er høyst usannsynlig at Richard Butler og co har hørt på Madrugada, men det er en litt artig observasjon.

Seig låtmasse

Resten av låtmassen blir nettopp det; en masse. Seig og lite interessant. En låt som «This Will Never Be Like Love» kan stå som kroneksempelet på det seige og kjedelige, tett etterfulgt av låter som «Ash Wednesday» og «Turn Your Back On Me», for å nevne noen. Det er synd ikke bandet greier å holde kvaliteten på låtene på nivå med før nevnte «Don’t Believe», da hadde dette blitt en knakende bra plate. I stedet renner dessverre hele prosjektet ut i sanden som noe som kunne blitt bra, men som bare ble sånn halvveis.