The Sisters of Mercy på Rockefeller

Ujevnt, men underholdende nok fra The Sisters of Mercy.

Vurdering

The Sisters of Mercy på Rockefeller 28.09.2019: 3/6

Engelske The Sisters of Mercy ble formet i 1980, og har siden oppstarten vært sterkt assosiert med frontmann Andrew Eldritch og hans medsammensvorne trommemaskin Doktor Avalanche.

Bandet har aldri oppnådd kommersiell megasuksess, men regnes like fullt som et viktig band som har inspirert utallige andre artister på kryss og tvers av sjangere. Eldritch har ikonstatus innen industriell rock og – mot opphavsmannens vilje – goth-subkulturen. Jeg har aldri sett bandet live tidligere, men ankommer den utsolgte konserten med høye forventninger til kvelden.

Rare valg og irritasjonsmomenter

Kvelden skal preges av rare beslutninger, og det første merkelige valget åpenbarer seg allerede med åpningsnummeret. Gromlåten «Dominion / Mother Russia» får jobben med å åpne konserten, noe som ikke fungerer helt. Hverken band eller publikum er varme i trøya, og utfallet blir at denne ekstranummer-kandidaten hverken får behandlingen eller mottagelsen den fortjener.

Frykten for at resten av fremføringene skal bli like slappe avtar heldigvis fort, da Eldritch og hans lyssky kumpaner er i fin form under  oppfølgingsnummeret «Vision Thing». Dette er den første av mange sleazerockere på settlisten, og sett bort fra en litt brysom backingvokal fra gitarist Ben Christo svinger det hele bra.

Backingvokalen forblir et irritasjonsmoment gjennom konserten. Det er ikke det at det høres surt ut, det er mer at måten han korer på gir låtene et ukledelig infantilt preg. Både post-punkeren «No Time To Cry» og den rånevennlige B52’s-flørten «Detonation Boulevard» blir litt sabotert av dette. Kanskje er jeg kravstor og uopplyst – Christo har tross alt vært med i 13 år – men jeg synes likevel at koringen ofte feiler i å yte studioversjonene rettferdighet. Kvaliteten på lyden for øvrig er også ujevn, noe man tydelig merker i det grøtete lydbildet som preger «Doctor Jeep».

Lyspunkter finnes

Alt er selvsagt ikke negativt. Litt uti settet blir «Alice» den første låten til å virkelig høste velfortjent applaus, mens tett påfølgende «First And Last And Always» svinger virkelig godt og setter lokalets danseføtter i gang. Eldritch er tøff på scenen, og Christo leverer det Cure-møter-Folk-aktige riffet med innlevelse og presisjon.

Det mollstemte høydepunktet «Marianne» har garantert inspirert Rammstein (hører jeg «Ohne Dich»?), og den vel så dunkle «Ribbons» er tung(sindig) og tøff. Lys og effekter funker bra, og estetikken som helhet er en velfungerende miks av Chrome Division og Blade Runner.

En noe uinteressant akt følger, med en sleazerock-instrumental ingen har bedt om og et par akustiske numre hvor kun «I Was Wrong» utmerker seg.  Ingen i publikum tror på at «Flood II» blir siste låt for kvelden, og klapper og roper høylytt etter ekstranumre. Det første av disse blir signaturlåta «More», som får en upåklagelig fremføring og som passer godt med backingvokalen til Christo. «Lucretia My Reflection»  blir også bra, og dens kløktige oppygning suppleres av teatralske pseudo-futuristiske poseringer fra Eldritch.

Antiklimatisk avslutning

Nok et rart valg åpenbarer seg i det bandet skal spille storlåta «Temple Of Love». I stedet for å åpne med det ikoniske riffet som på studioversjonen, får den en klønete og anonym introduksjon (kudos til den éne personen som gjenkjente dette og holdt på å hoppe i taket). Fremføringen blir litt antiklimatisk og nedkortet, hvilket forsåvidt også kan sies om det påfølgende sistenummeret «This Corrosion».

Lørdagens konsert med The Sisters of Mercy har åpenbart rikelig med punkter en kan pirke i. Men interessant nok var det – til tross for alle svakheter og ujevnheter – en underholdende konsert å ha fått med seg. At noe ikke er så bra utelukker tilsynelatende ikke at det kan være moro. Bandet høstet rikelig med euforisk entusiasme fra publikum, og til tross for sine skavanker var det en kveld med mange bra fremføringer fra en spennende diskografi. Jeg hadde likevel forventet mer.