The Uptights: snodig og besnærende lofi

Promobilde av The Uptights tatt av Ida Solheim-Olsen
Foto: Ida Solheim-Olsen
– Tittelen er lånt fra et avsnitt i Lewis Mumfords «The Culture of Cities» fra 1938. Det beskriver hvordan lysene fra skilt og reklamer lyser mot menneskemengden i storbyen om kvelden. Ensomhet og byen er en løs, rød tråd for sangene på albumet. Selv om mange av dem er skrevet i jeg-form, kan de også leses som gløtt inn vinduer, glimt av byscener, sinnsstemninger og liv. Tittelen passer godt til tematikken og atmosfæren på plata, mener vokalist, gitarist og bassist Andreas W.H. Lindvåg i The Uptights som er aktuelle med sin andre fullengder It Is For Them That The Lights Twinkle, denne gangen på LP, på sitt eget KeepSecretRecords.

It Is For Them That The Lights Twinkle, er et fascinerende stykke musikk med mange lag og et av de fremste eksemplene på at det fremdeles eksisterer musikk verdig å tituleres som indie i Norge i 2021. Der de vever sammen lofi, emo, støyrock, jazz og annet på fortreffelig vis beviser de også at man kan skape fin musikk på siden av den eksisterende platebransjen. Det er støyete, spraker, braker og bråker, piper og ulmer på merksnodige, innadvendt vis. Samtidig er det både forlokkende og forbausende variert og dynamisk med stor spennvidde mellom de egensindige komposisjonene. Vi måtte fritte disse «særingene» ut for å se om vi kunne finne nøkkelen til denne mørke, ukonvensjonelle skjønnheten. 

For de som ikke kjenner dere allerede; hvem og hva er The Uptights i den norske musikkfaunaen?

AL: – The Uptights ble etablert i Oslo i 2010 og spiller trist garasjerock inspirert av fasttelefon, mørklagte parkeringshus og TV-flimmer. Opprinnelig besto vi av Andreas Utvær Fossheim (AF), Øyvind Bersvendsen (ØB), Andreas W. H. Lindvåg (AL) og en kassettopptaker. Siden 2019 er også Anders Meyn Jensen (AJ) med. I et naturvitenskapelig leksikon hadde det sikkert stått at vi tilhører den norske musikkfaunaen, men er selskapssky. Vi har venner og kjente i musikk-Oslo vi altså, men jeg synes ikke vi har så mye til felles med noen av dem musikalsk. Kanskje med et lite unntak for Le Corbeau. Bra band!.

 Fortell litt om bakgrunnen for valget av bandnavn og om forholdet til strømpebukser eller stramme karer.

AL: – Haha! Ja, altså googler du navnet vårt så kommer det opp noen treff om strømpebukser lengre ut i rekka, men foreløpig lite om stramme karer. Vi visste at vi ville kalle oss for The Uptights allerede før vi startet bandet i 2010. Øyvind og jeg trengte et utløp for mer vanskelig og trist musikk, tidvis bråkete musikk også. Andreas nr. 2 var ikke vond å be med. På konsertene i de første årene spilte vi i tilkneppet skjorte og hatt og sa ikke et ord. Jeg synes navnet passer bra til musikken vår. Den har blikket rettet innover og gjør seg dårlig i sosiale sammenhenger.

 Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

– Jeg ble truffet av retrorockbølgen og etterdønningene av britpopen tidlig på 2000-tallet.

AL: – Jeg ble truffet av retrorockbølgen og etterdønningene av britpopen tidlig på 2000-tallet. Det er en helt klassisk historie om at jeg synes det låt og så kult ut – og at det traff noe i meg. Jeg likte å drømme meg bort i musikken, at den trigget en følelse i meg og så bare surfe på den, liksom. Det har vært en rød tråd i mitt forhold til musikk siden, selv om alt jo kjentes mye viktigere og større da jeg var tenåring.

Når begynte dere selv å spille og hva var det som fenget sånn med denne måten å uttrykke seg på?

AL: – Jeg begynte å spille gitar da jeg var 14. Gitar var kult og spennende, må vite.

AF: – Jeg begynte litt før, men det skjøt fart da jeg kjøpte en Les Paul-kopi og Ride The Lightning for konfirmasjonspengene.

Hva var det som fikk dere til å selv begynne og skrive låter og hva fikk dere utløp for med det?

AL: – For meg var det å skrive og spille egne sanger å gange opp alt nevnt i de forrige svarene med ti. Jeg husker ikke noen direkte foranledning, men det ble fart på sakene da jeg begynte å spille sammen med kompisen min, Simen Breen, og så startet bandet The Slow Painters. Der er Øyvind også med. Vi ga ut debutalbumet vårt i fjor. Vi har et passende navn.

Har dere hatt noen forbilder eller mentorer langs veien. I så fall, hvem og hva lærte dere av de?

AL: – Jeg har ikke hatt noen mentorer eller forbilder, så jeg har dessverre ikke lært noen ting. Inkompetanse og uttrykksbehov/eventyrlyst tar deg en lang vei. Men vi har selvsagt latt oss inspirere av mange artister opp gjennom årene, hvis det er det du sikter til. Guided By Voices ga oss for eksempel ideen om å spille inn på kassett.

The Uptights ga først ut en kassett med tittelen At The Wörthersee Hotel i 2011. Hva har skjedd med bandet i de ti årene mellom de to musikkslippene og hvordan står de to utgivelsene til hverandre rent musikalsk?

AL: – Vi sluttet aldri å spille inn da debutkassetten vår var ferdig i 2011, så It Is For Them That The Light Twinkle plukker opp tråden der forløperen slapp. Sangene er fra et sett med låter tenkt til et dobbeltalbum. Det var mye å spille inn. Legg til litt teknisk trøbbel og Livet™, så blir det en del tid. Til sist bestemte vi oss for å fordele låtene på to album i stedet. Noen av opptakene strevde vi med, men da Christian Obermayer mastret albumet, falt de siste brikkene på plass.

Om jeg har forstått det riktig er musikken på albumet i stor grad basert på opptak gjort mellom 2012 og 2017. Hva har skjedd med dette i etterkant?

AL: – Albumet var ferdig mastret i 2018. Siden har det ligget på vent mens vi pønsket ut hvordan vi skulle gi det ut, artwork, m.m. I mellomtiden har vi gjort ferdig det tredje albumet vårt og jobbet med låter til et fjerde. I 2019 fikk vi dessuten et nytt medlem, Anders, på synth og gitar. Det innebar at vi måtte lære ham sangene våre og jobbe med arrangementer til dem. Samme år begynte vi også å spille konserter igjen. Da hadde vi ikke spilt live siden vi varmet opp for Destruction Unit i 2013.

 Bandet var først en trio og er nå en kvintett. Hva fikk endringen å si rent musikalsk?

AL: – Ingenting for denne plata. Anders gjør først sitt inntog på den tredje plata vår, tvillingalbumet til It Is For Them That The Lights Twinkle. Der spiller han synth på en sang og bidrar med en instrumentalvignett. Det er faktisk første gang vi har synth i en sang. Hvem vet hva det får å si for fjerdealbumet at vi nå har blitt en kvartett. De tre første føles i alle fall veldig forbundet, nesten som en trilogi. Så det ligger kanskje i kortene at det fjerde blir annerledes. Anders er uansett veldig på bølgelengde med oss, så det har vært kult å holde på i det siste. Med ham på laget kan vi også gjenskape mer av arrangementene og atmosfæren fra innspillingene live.

Dere er også aktive i flere andre band ved siden av The Uptights. Hvilken innflytelse har det på lydbildet og fremdriften til The Uptights?

AL: – Vi har alle våre musikalske personligheter som gjenspeiles i de ulike prosjektene våre, og som vi har med oss inn i Uptights-universet. Øyvind og jeg spiller britpop/rock i The Slow Painters. Anders lager melankolsk ambient som Meyn. Andreas nr. 2 sitt band, Wölfbike, låter som en blanding av Algernon Cadwallader og et høylytt stadionrockeband. Øyvind spiller også i Dinosaurtegning, Yodude/Heybro og Husbåten. Felles for dem er norske tekster og sterke melodier. De er mer opptatt groove og intrikat arrangert enn The Uptights er. Husbåten er litt psykedelisk. Jeg skal ikke belemre leserne med for mange detaljer om logistikken ved å spille i flere band. Så langt har det gått fint for min del. Men jeg vil helst unngå å gi ut plate med begge band samtidig, så det påvirker jo spillerommet noe.

 Kan dere si litt om hverandres musikalske styrke og rolle i The Uptights?
Andreas Fossheim , gitar , trommer, orgel, mellotron, trommemaskin.

AL: – Det merkes når Andreas nr. 2 er på øving. Rockeenergien stiger til hundre, de popkulturelle referansene florerer og humoren blir om mulig enda tørrere. Vårt mest effektive bandmedlem tar ting raskt og kan mane fram veldig mye rart med gitarpedalene sine – være det seg på gitar, bass eller orgel. Andreas skrev musikken på «Arthaus Rock» og drømte bokstavelig talt opp «Among Verticals».

Andreas W.H. Lindvåg, vokal, gitar, bass.

AF: – Eminent låtskriver! Han skriver og spiller inn demoer hele tiden, så tipper vi har materiale til minst plate fem. Veldig bevisst på feel og flow. Overraskende melodisk spillestil på vrengbassen.

Øyvind Bersvendsen, Trommer, triangel, bass, banjo.

AL: – Den største musikkentusiasten jeg vet om. Umettelig appetitt på ny musikk og entusiastisk på andres ideers vegne. Nysgjerrig på musikkteori, men lar det ikke gå på bekostning av intuisjon. Er mye på øvingslokalet, enten med et av bandene sine, eller for å utvide sin raskt ekspanderende låtkatalog. Øyvind spiller flere instrumenter og skrev melodien på «Bær». Han er min faste innspillingspartner in crime.

Anders Meyn Jensen.

AL: – Lavmælt, omgjengelig fyr som det er fint å drikke øl og diskutere GAS (gear acquisition syndrome) med. Huseksperten på alt som heter synth. I likhet med Andreas nr. 2 rå på gitarpedaler, men heller kanskje litt mer mot mykere og flytende lyder. Imponerende evne til å finne en plass for seg selv i lydbildet vårt.

Dere har også hentet hjelp fra en gjestemusiker, Andreas Rotevatn på trombone. Fortell litt om ham og hans bidrag.

AL: – Jeg lurer på om det var Peder Simonsen fra Invader Ace – for øvrig en duo vi kanskje har litt musikalsk slektskap med, de spiller jo tross alt tuba gjennom gamle radioer – som tipset oss om ham. Jeg kjenner ikke fyren, men tror han spiller i Ytre Suløens Jass-ensemble. Han var kul å jobbe med. Oppdraget var å legge trombone på «Quit Jazz». Instruksjonene var vage: «få det til å høres ut som en motorsykkel». Han dukket opp på øvingslokalet, skjønte umiddelbart greia, valgte seg noen passende mikrofoner, satt den ene på gangen og gjorde jobben på forbausende kort tid. Etterpå lyttet vi til noen av opptakene våre. Da vi kom til «Bær», så begynte han å spille med. Så da tok vi opp det også.

Fortell litt om valget av albumtittelen «It Is For Them That The Lights Twinkle» og hva dere ville signalisere eller uttrykke med den.

AL: – Tittelen er lånt fra et avsnitt i Lewis Mumfords «The Culture of Cities» fra 1938. Det beskriver hvordan lysene fra skilt og reklamer lyser mot menneskemengden i storbyen om kvelden. Ensomhet og byen er en løs, rød tråd for sangene på albumet. Selv om mange av dem er skrevet i jeg-form, kan de også leses som gløtt inn vinduer, glimt av byscener, sinnsstemninger og liv. Tittelen passer godt til tematikken og atmosfæren på plata.

Dere spiller inn på kassett. Fortell litt om det valget og den tilnærmingen og hvilke konsekvenser det har for lydbildet som vi kan høre på It Is For Them That The Light Twinkle.

– Valget om å spille inn på kassett var som sagt inspirert av Guided By Voices.

AL: – Valget om å spille inn på kassett var som sagt inspirert av Guided By Voices. Jeg var veldig opptatt av dem i årene før 2010. Albumene de spilte inn på kassett hadde liksom et mystisk skjær over seg, helt ulikt et vanlig rockeband. Jeg likte dessuten vokallyden på de platene veldig godt og vokallyden på innspillingene jeg hadde vært med på særs dårlig. Så det handlet ikke om å gjøre det enkelt eller om å gi faen i lyd.

Tvert imot. Jeg synes det er ganske magisk det som skjer når du spiller inn på kassett jeg – susingen fra båndet, den overstyrte lyden, kompresjonen. For ikke å glemme måten instrumentene etter hvert flyter inn i hverandre på, så det blir vanskelig å høre hva som er hva. Du begynner å høre ting som egentlig ikke er der. Det blir noe mer og annet enn summen av komponentene.

Da vi begynte å spille inn låtene som ble debutkassetten vår, At the Wörthersee Hotel, så var som om en annen verden åpnet seg som vi kunne spasere inn i. Ting tok en annen retning enn ventet og nye ideer tok form. Det ble mer postpønkete og mørkt, stemningsfullt på en egen måte. Vi syntes at det låt sykt tøft og rørende. Derfor er «At the Wörthersee Hotel» fortsatt vårt viktigste referansepunkt og derfor spiller vi fortsatt inn på kassett. Og derfor har det at vi spiller inn på kassett alt å si for lydbildet på It Is For Them That The Lights Twinkle.

Første låten «Bær» innledes med et gammelt lydopptak av en kvinne som blant annet sier; «ikke alle mennesker utvikler seg til de beste». Fortell litt mer om denne samplen.

AL: – Den består av klipp fra en samtale mellom henne og meg, som jeg tok opp. Hun ville være anonym, så jeg vil helst ikke si så mye om det.

På den låten har dere også lekt med timingen og spilt av banjoen på halv fart. Fortell litt om det; musikalsk lekenhet, studioeksperimentering og effekten det har gitt.

– Vi liker å eksperimentere, men det er ikke NM i å få det til å låte rarest mulig altså.

AL: – Jeg husker at jeg hørte Øyvind spille melodien på «Bær» på banjo og tenkte at den hadde gjort seg med en lignende lyd som på «Vault» på den første kassetten vår. Vi brukte det samme knepet som den gang. Det er litt krøkkete å forklare, men resultatet blir i alle fall at tempoet på opptaket sakkes ned, melodien pitches ned og lyden blir litt spøkelsesaktig. Vi liker å eksperimentere, men det er ikke NM i å få det til å låte rarest mulig altså. Det skjer som regel i jakten på et arrangement eller et «noe» som får låten til å falle på plass, til å stemme overens med låtskriverens indre kompass.

– Jeg har skrevet flesteparten av sangene og mangler presist språk for musikk. Så prosessen blir litt som å forsøke å skru seg fram til en frekvens på en gammel radio på et sted med dårlig dekning. Ofte ender vi opp med noe litt eller helt annet enn kanalen vi først søkte etter, men som likevel klaffer. Det kan skje ved at noen får et innfall, som når Andreas nr. 2 dukker opp på innspilling og har laget en mellotron bestående av samples av tomflasker til «Tonight’s Coolest Concert». Det kan skje ved «art by accident», som at strengene på gitarhodet klirrer mot hverandre på «Vault II» og det viser seg at de låter som glass som knuser på opptaket.

Sist, men ikke minst, kan det skje gjennom prøving og feiling. Slik kom for eksempel Andreas nr. 2 sin rådhusklokkeaktige gitar på «Rings Hollow» i stand. Underveis er det masse diskusjon og lytting til opptakene, for mye rart skjer når lyden festes til kassett. Så det gjelder å være åpen for innfall, ha antennene ute og si «stopp, der er det noe» når et eller annet treffer deg. Effekten av alt dette er kanskje en plate som opererer etter litt egne regler?

Nøkkellåten «Arthaus Rock» ble utgitt allerede i 2013 på Platebutikken Tiger og distributøren Diger Distros Bransjevelter 8. Fortell litt mer om den låtens tilblivelse og om forholdet til musikk i kvalitetsfilm.

AF: – Jeg hadde et par riff og en idé om å lage noe med en Trail of Dead-aktig umiddelbarhet. Vi komponerte den sammen og Andreas skrev teksten. Riffet i refrenget får mer western-twang når vi spiller live.

AL: – Da Andreas nr. 2 kom på øving med mye av rammeverket som ble «Arthaus Rock» , så ramlet tittelen ned i hodet på meg. Ideen kan ha kommet av at hans gamle band, Twist About Fireplace, nylig hadde gitt ut albumet «Glass House Rock». Dette var vår spin på den typen navn, liksom. Tyvek har jo «Frustration Rock», Japandroids «Celebration Rock», osv. Jeg har ikke et sterkt forhold til musikk i kvalitetsfilm, ei heller til Arthaus. Men det er faktisk en referanse til en film i teksten. «The Naked City» er en noir fra 1948. I låta henspiller uttrykket også på at byen sover og ligger folketom foran deg.

Jeg har nå satt opp noen stikkord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet til og om hva disse kan fortelle om The Uptights eller It Is For Them That The Lights Twinkle.
Arnulf Øverland/Albino Slug:

AL: – Arnulf Øverland forbinder jeg med norsktimene på skolen. Aldri hørt om Albino Slug.

Guided by Voices:

AL: – Noe av det vi har med oss fra GBV er at en låt ikke trenger å bestå av mer enn det mest inspirerte materialet du har. Den kan fint bare bestå av et vers og en instrumentaltrudelutt.

Slint:

AF: – Yes! Stor inspirasjonskilde for Twist About Fireplace, så de er jo med videre.

Filmdistributøren Arthaus:

AL: – Har sett min lille skjerv av Arthaus-filmer.

Lofi:

AL: – Musikk med lav lydkvalitet. Vi bruker den betegnelsen om oss selv. Vi synes lav lydkvalitet kan ha en egenverdi og egenskaper du ikke får med mer fancy innspilt musikk. Har notert meg at blogger, o.l. nå bruker uttrykket om digital drømmepop og om visse typer hip-hop.

Jazz:

AL: – Vi spilte en konsert i Stavanger sammen med frijazztrioen Wolfram trio i 2012. Det var råkult. Halvor som spilte saksofon der er med på et spor på tredjeplata vår. Jeg har ikke et sterkt forhold til jazz, men vi har en låt på plata som heter «Quit Jazz». Jeg husker ikke hvorfor den heter det. Kanskje var tittelen ment som et statement, siden låta er rock med stor R. Samtidig så skrev jeg teksten da jeg bodde i Berlin, prøvde å slutte å røyke og livet var ganske grått og trist. Det er et element av savn av og jakt på Den Opprømte Følelsen i låta. Sånn sett kan tittelen vise til det å slutte med røyk, dop e.l.

Støy:

AL: – Husker vi meldte støymusikeren Lasse Marhaug og spurte om vi burde mastre den første kassetten vår. Han svarte nei.

AF: – Jeg ble utsatt for Merzbow hos en kamerat på tidlig 2000-tall. Liker det demokratiske i uttrykksformen, selv om det ikke akkurat er musikk for enhver anledning.  

Fransk garasjerock:

AL: – Null peiling.

AF: – Jeg har hørt null franske garasjerockere, men vil slå et slag for emogruppa Sport og plata Colors. Kjøp tre eksemplarer! 

Shoegaze:

AF: – Shoegaze-innflytelsen er kanskje mest fremtredende på «Days».
 
AL: – Refrenget på tittelsporet er inspirert av verset på The Telescopes sin låt, «Never Hurt You». Det er shoegaze. «The Monotonous Belles» på At the Wörthersee Hotel har også en ganske gazete gitar.

Eksperimentell musikk:

AL: – Har gitt meg noen av mine beste konsertopplevelser. Liker veldig godt å gå på små konserter med samtidsmusikk uten å ane hva jeg går til. Det trenger ikke være «vanskelig» musikk i det hele tatt, bare skikkelig vakkert. Må gjøre det oftere. 

Impulsivitet/spontanitet:

AL: – Jeg hater jamming, men jeg liker impulsivitet og spontanitet når man skal arrangere en låt eller spille den inn. 

Mørke:

AL: – Kveldstid er den beste tiden å høre musikken vår på. Vi fikk noen spørsmål fra en anmelder forleden, som bemerket at tekstene virket så triste, opptatt av tiden som går, nostalgiske. Og det er jo sant. Det er en trist plate. Men jeg kan også bli opprømt av å høre på den. Og vi lager jo all musikken for oss selv, ingen andre.

Brakende lyder:

AL: – En av de store fordelene med å spille inn på kassett, er at du får brakete lyder.

Dekonstruksjon:

AF: – Den fjerde veggen er til for å brytes ned.
 
AL: – Da tenker jeg på litteraturteori og filosofi. Jeg skjønner hvorfor du spør om det, men tenker ikke på musikken vår sånn. Aldri vært min hensikt å dekonstruere noe. 

Molchat Doma:

AL: – Vi varmet opp for dem på Blå i fjor. Hadde aldri hørt om dem før. De var råbra. Fikk bare hilst kort på dem. Vokalisten var en oppvisning i nerve og tilstedeværelse på scenen.
 

Andreas Fossheim står for artworket til platen. Fortell litt om det valget og illustrasjonene som dere har valgt til It Is For Them That The Lights Twinkle.

AL: – Andreas nr. 2 er vår husdesigner. Mange fordeler med det. Gratis og full kreativ kontroll. Jeg synes det er bra at en som har eierskap til musikken lager den visuelle presentasjonen av den. Også er han jo dyktig. Andreas tegnet den første skissen av lyspæremotivet da vi landet på albumtittelen, men det gikk flere år før det fikk sin endelige form. Den tjekkiske maleren og grafikeren František Kupkas «Four stories in black and white» fra 1926 var en inspirasjon for ham i den prosessen. 

Det ble benyttet linotrykk. For oss uvitende. Fortell litt om hva det er og konsekvensen av å bruke det.

AF: – Linotrykk er litt som silketrykk eller tresnitt. Man skjærer ut motivet på en linoleumsplate og trykker på papir med maling. Uttrykket blir både menneskelig og strikt (svart/hvitt, lite rom for gråtoner), så det passet bra til coveret.

Dere har også valgt å spille inn selv. Albumet er mikset og produsert av dere selv. Fortell litt om det valget. Hvor mye av det kreative i The Uptights foregår under innspilling og i mikserommet?

AL: – Alle låtene ble spilt inn og mikset i det gamle øvingslokalet vårt bak Blå i Oslo, et lite, L-formet rom med dårlig belysning i et gammelt murbygg. Grunnarbeidet gjøres på øving, men så starter man likevel på nytt når man skal spille inn. Da oppdager man at noe mangler, ikke fungerer, ikke låter som man trodde. Da må man finne ut av det og så er man i gang. Så får man nye ideer, ting skjer som sender deg i en ny retning, osv. Mediet vi spiller inn på er jo en kreativ tryllemaskin i seg selv også. 

Fortell litt om plateselskapet deres, Keepsecretrecords, og om valget om å gjøre alt selv.

AL: – KSR finnes formelt sett ikke. Det ble slettet fra Brønnøysundregistrene en del år etter at vi ga ut At the Wörthersee Hotel på grunn av inaktivitet. Men så finnes det jo likevel. Ideen bak var at det skulle være vel så mye et arkiv for musikken vår som et plateselskap. Vi startet det fordi vi tenkte at ingen ville gi ut The Uptights. Og det vil jo fortsatt ingen, hehe. Så da gjør vi alt selv. Det er også praktisk å ha for å gi et ferniss av godkjentstempel når vi sender musikken vår ut i verden. Andreas nr. 2 har tegnet plateselskapets maskot, «KSR-mannen» med telefonen og det lure blikket. 

– I fjor ga KSR også ut The Slow Painters, sin debut-LP. Den er betraktelig mer poppete og hi-fi enn det The Uptights driver med. Anbefales å sjekke ut.

Kan dere til slutt velge fire låter hver som på en eller annen måte har øvd innflytelse på The Uptights?

AF:

And you will know is by the Trail of Dead – Homage:

– For en energi!

Jimmy – Spin The Bottle:

– En Daniel Johnston-aktig sang om knuste hjerter og sterk kaffe. Helt upassende til både hverdag og fest. Oppdaget på WFMUs blogg omtrent da vi spilte inn «Arthaus Rock».
The Enigmatic Jimmy’s Spin The Bottle (MP3) – WFMU’s Beware of the Blog

Deerhunter – Monomania:

– Deerhunters beste siden «Cryptograms» og tatt opp på kassett (!)

MC5 – Skunk (sonicly speaking):

– For en energi!

ØB:

Japandroids – Young Hearts Spark Fire:

– Musikk er følelser! Selve katalysatoren som gjorde at jeg og Andreas L. etter en heidundranes konsert på Blå bestemte oss for å lage et nytt band, kun for egen nytelse, hvor vi kunne rocke så høyt, hardt og fort vi bare klarte. Det låt ikke bra, men føltes fantastisk.

Guided by Voices – Game of Pricks:

– Å velge en GBV-sang er umulig. Jeg klarte det umulige! Ah, kassettsaturasjon.

Dungen – Svart Är Himlen:

– Jeg er trommis, ok?

The Wrens – The Meadowlands (album):

– Det er ikke en spesiell låt fra dette albumet som går an å trekke frem som en Uptights-innflytelse, men stemningen du blir satt i ved en full gjennomlytting av dette albumet viste meg hvordan ting må få lov til å låte annerledes, varmere på bekostning av loudness, hvis man ønsker det. Et album er et helt eget univers med sine egne regler. Den observante og dedikerte fan har kanskje også lagt merke til coverets likhet med vårt eget cover fra førstekassetten At The Wörthersee Hotel.

AL:

Still Life – Truth:

– Mye er nevnt av de andre, slik som Guided By Voices og Japandroids. Denne får stå som representant for all emo-, punk- og post-hardcore-musikken jeg hørte på da vi spilte inn At the Wörthersee Hotel og IIFTTTLT. Den inspirerte meg til å skrive sanger på bass også. For eksempel «Adalbert Schwede» på førsteplata.

Richard Swift – Foreward:

– Sanger som «Bær» og «Vault II» – og «Pier. Late» og «Lisa on the Balcony» på debutkassetten vår – er inspirert av musikk fra før den store pop/rock-revolusjonen på 50-/60-tallet. Det synes også Richard Swift (RIP) å være på denne låta, som jeg likte veldig godt da de sangene ble til. Jeg har knapt hørt på resten av albumet den er på, «The Novelist», så sangen tjener også som eksempel på hvor usystematisk jeg er som musikklytter og hvor opphengt jeg kan bli i enkeltlåter. Andre eksempler på sånne enkeltlåter som har påvirket The Uptights er Jens Lekmans «Maple Leaves (7” version)» og Grass Widows «Black Hole».

The Fall – Repetition:

– Kanskje en tydeligere inspirasjon på At the Wörthersee Hotel og den uutgitte tredjekassetten vår. Elsker attityden, lyden og den småfalske melodiføringen.

 The Twilight Sad – Talking with Fireworks / Here, It Never Snowed:

– Det aller meste ved denne sangen – veggen av støy, fingerspillet, trommene og vokalen – var en inspirasjonskilde da vi startet opp.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*