Tora er ute med et nytt album – Seventeen

Tora-by-Anne-Marie-Forker-www.forkerfotos.com
Foto: Anne Marie Forker, www.forkerfotos.com

Vurdering

Tora – Seventeen 4/6Karakter 4
Gitarist og vokalist Tora Dahle Aagård har nå nettopp kommet med en ny plate sammen med sin gruppe. Denne er den tredje plata fra Tora på fire år. Hun har gjort et tilbakeblikk i sitt liv og kalt den Seventeen.

Tora har nå rukket å bli 28 år. Hun har likevel holdt på med musikk i mange år. Hun kommer fra den nordlige delen av Trøndelag, et lite sted oppe ved Namsos  som heter Flatanger. Omtrent derfra kommer også resten av gruppa hennes. Hun er fra før mest kjent som en bluesgitarist, og hun har opptrådt en del på bluesfestivaler. Der har hun ei høy stjerne.

Mer fusion enn blues nå

Når jeg hører gjennom Seventeen, så slår det meg at det er forholdsvis lite blues her. Jeg kan høre det litt her og der, men jeg vil i det store og hele kanskje si det er mer jazz fusion, R&B, funk og rock. Jazz fusion kombinerer nå for så vidt varianter av disse genrene. Men i det store og hele så savner jeg noen få blueslåter på denne plata. Du føler litt blues innimellom, men jeg ville hatt mer og da heller kuttet ut noe annet.

Cover
Flere gode sanger på plata

Åpningssporet, «Army of Rainbows» starter rolig med en fintfølende vokal fra Tora Dahle Aagård sin side. Et nydelig elektrisk gitarakkompagnement tar over etter vokalen. Utover i låten kommer det en markant endring med hevet lydstyrke, koring og en stor gitarsolo. Jeg liker denne sangen fordi den har en god stemning. Oppfølgeren, «This is it» er en funky rockelåt med stort driv. Dette er også en av de bedre låtene på plata. Som gjestegitarist har hun fått med seg en amerikansk gitarist og låtskriver, Cory Wong. Jeg antar han er med på den rockegitaren som utgjør kompet i låten. I lyrikken gir Tora en klar beskjed – «not girl enough, not boy enough, but strong enough».

Oppfølgeren, «This is it» er en funky rockelåt med stort driv. Dette er også en av de bedre låtene på plata.

Jeg har skrevet litt om jazz og fusion. To sanger som er i denne kategorien, ligger midt i plata. Det er låtene «I love you» og «Nice Girls Finish last». Den første er en småfunky, laidback R&B- og jazzlåt. Den andre er litt roligere.

Den mer funky stilen er ivaretatt på «I don’t funk with you», «Call it a trend» og «Boy». På den første av disse danner bass og perkusjon en god rytmikk, etterfulgt av en nydelig gitarsolo. Senere kommer også en gitarsolo nummer to som også er solid.

Det litt spesielle ved denne plata er kanskje at den inneholder noen veldig korte låter. Én av disse er instrumentallåten «When she leaves». Her fornemmer jeg litt bluesfølelse i gitarsoloen. Ellers så bruker Tora noen små verbale innslag i forkant av enkelte sanger. Dette er lest inn av andre og går på det essensielle i tematikken på de respektive låtene.

Tekstene på plata

Det viktigste temaet på plata bli presentert allerede på åpningssporet, «Army of Rainbows». Det ligger nå for så vidt i både tittelen på denne sangen og i tittelen på plata at Tora gjør et tilbakeblikk på den gangen hun var 17 år, og følte seg annerledes og ikke visste helt hvordan hun skulle håndtere sin homofile legning. Tekstene handler i sin alminnelighet om jentekjærlighet og holdninger til homofile damer fra samfunnet rundt.

Rasjonerer med solospillet

Dette er en gitarist som tar vare på det essensielle og spennende i gitarsoloene sine. Hun tar ikke ut alt hele tiden, men sprer det både utover flere sanger og med en kontrollert varighet. Soloene er noe ulike, og det gjør dem mer interessante. På det gode avslutningssporet, «Girls like me», kommer hun også opp med en utrolig bra gitarsolo!

Foto: Skjermbilde fra Blues in Hell i Kimen Kulturhus 2021
Foto: Skjermbilde fra Blues in Hell i Kimen Kulturhus 2021
Det generelle inntrykket

Jeg har sett henne flere ganger, og hun er en god musiker på scenen.

Dette inntrykket er at det er mye bra på denne plata, og at Tora Dahle Aagård er en interessant artist som har mye å gi. Hun er også en artist som det ikke er mange av, og som vi så inderlig trenger innen blues. Vi trenger unge, kvinnelige utøvere, især innen bluesmusikken. Det er lagt ned mye arbeid i plata. Likevel er det kanskje noen sanger som blir litt like, eller som mangler den nødvendige spenningen sett i forhold til hverandre.

Som live-artist så har Tora mye å gi nå. Hun har noen gode sanger fra tre album å velge mellom, så jeg antar at på scenen så kan dette bli skikkelig bra. Jeg har sett henne flere ganger, og hun er en god musiker på scenen. Vi må også legge til at hun er en bra vokalist!  Det vil nok bli mye bruk for henne i tida fremover. Hun er også blitt litt kjent i utlandet. Dette skyldes både skuespiller Alec Baldwin og ellers noen kjente utenlandske musikere som hun har samarbeidet litt med.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/album/6MjtsP8KTYhasnb1sdrUkZ?utm_source=generator» width=»100%» height=»380″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*