Torsdag 3. september stiller Trygve Skaug opp i Byscenens lokaler. I Midtbyen, selve hjertet av Trondheim, serverer hele Norges favorittpoet sjelfulle låter én etter én.
Vurdering
Trygve Skaug på Byscena 4/6
Vurdering
Trygve Skaug på Byscena 4/6Trygve Skaug er låtskriver, vokalist og ikke minst en av Norges mestselgende lyrikere. Han har hele 124 000 følgere på sin Instagramkonto, hvor han deler små glimt av livet sitt. Skaugs følgere, ikke bare i digital forstand, men også som konsertgjengere og lesere har fått tittelen «Verdens fineste publikum». Dette var det artisten selv som begynte å kalle dem.
Når klokka viser 17.30 kommer Trygve Skaug vandrende stille og rolig inn på scenen. Han går barbeint, uten sko eller sokker, og vinker forsiktig til publikum. Han tar så tak i en av de fem gitarene på scenegulvet og begynner å stemme den. Artistens entré oppleves avslappet og fredfull, og Skaug ser ut som han føler seg 100% på hjemmebane.
Trygt og varmt
Skaug åpner kveldens sett med en egen oversettelse av superhiten «Shallow» fra filmen A Star Is Born. Han står selv for gitarspill og blir etter kort tid akkompagnert av pianist Eiolf Ødegård. Denne oversettelsen har fått navnet «Langt langt ut» og skildrer Skaugs evne til å trikse med ord på en helt suveren måte. Scenens bakteppe er fullt av illustrasjoner fra universet og fanger opp et blått scenelys. Dette skaper en myk og varm atmosfære i lokalet, som står helt i stil med Skaugs fremtoning.
Første låt glir over i neste helt uten avbrudd. «Martyren» er en «oldie but goldie» og har et friskere preg enn foregående låt. Her beveger vokalen seg over et større register og når pianisten stemmer i med koringer oppleves det hele stort og mektig.
Viktig tematikk og nærhet med Verdens fineste publikum
Trygve Skaug tar imot applaus og sier «Tusen takk!» med sin karakteristiske mørke, hese stemme. Stemningen er lett og Skaug har god kontakt med publikummet sitt. Konserten ruller videre med flere låter av samme art, tidvis avbrutt av diktlesning og hyggelige anekdoter fra musikerens liv.
Skaug leser et vilkårlig utvalg dikt fra diktsamlingen Følg med nå, blant dem et som handler om å være der for noen når de har det tøft. Dette er sentral tematikk i flere av Skaugs vakre og viktige låter. Fra bakerste rad på galleriet høres en publikummer som hvisker; «Han er så søt». Skaug skaper en nærhet til publikummet sitt som er vanskelig å kopiere og som er umulig å ikke bite seg merke i.
Norske oversettelser som man aldri har hørt dem før
«Elsk meg som du gjør» er Skaug sin oversettelse av Ellie Gouldings «Love me like you do». Her setter han seg ned ved pianoet og presenterer den første låta hvor han er sin egen pianist. Han har allerede vist at han er en stødig gitarist og han gjør det minst like godt på piano. Man blir i det hele tatt imponert over hvor dyktig han er som musiker og instrumentalist. I tillegg er denne låta enda et eksempel på hvor gode oversettelser Skaug er i stand til å skrive. Der norske tekster i mange tilfeller har en tendens til å høres klønete ut, flyter denne teksten derimot naturlig og oppleves som autentisk og naken.
Man blir i det hele tatt imponert over hvor dyktig han er som musiker og instrumentalist.
Selvironisk melankoli
Blant låtene som skiller seg litt ut fra settet i sin helhet finner vi «Våpendrager» og «I bane rundt oss sjøl» fra Skaugs nyeste album Sanger du skal få når du våkner. Sistnevnte overrasker ved å ta i bruk rytmeboks og ved å ha en kraftig bass i åpningen av låta. Dette er en gledelig og etterlengtet variasjon i settet, men gir også et spesielt uttrykk. Artistens usminkede fremtoning og naturlige musikalitet gjør at den elektroniske rytmeboksen nesten føles malplassert. «Våpendrager» skiller seg ut ved å ha et hurtigere og mer lettbeint preg enn resten av settet.
At Skaug sin musikk har et dypsindig og intenst uttrykk er ikke ukjent for artisten selv. Han nevner at han har hatt et ønske om å skrive en låt for fotballsupportere. Dette har dessverre ikke blitt noe av fordi han i sine forsøk har blitt møtt med tilbakemeldinger om at musikken han skriver er for sakte og melankolsk. Skaug ler og presenterer deretter det han anser for å være sin supporter-låt, nemlig «Kommer det storm».
Når sjarmen ligger i tekstene
For å forstå hva det er som gjør Trygve Skaugs konserter gode, må man åpne hjertet og ta imot det budskapet han ønsker å formidle.
Konserten med Trygve Skaug kan oppsummeres som fin, sjelfull og intim. Tidvis blir låtene ensformige og det auditive sklir inn i hverandre, men en stor del av sjarmen ved Trygve Skaugs musikk ligger i tekstene. Tekstene forteller historier om stort og smått, om alt fra flyktninger i Moria, til hverdagslige historier om egne barn som feirer bursdag og tror at pappa er verdens beste kokk.
For å forstå hva det er som gjør Trygve Skaugs konserter gode, må man åpne hjertet og ta imot det budskapet han ønsker å formidle. Det er atmosfæren og stemningen som gjør konserten til det den er. Det er kontakten Skaug har med publikummet sitt, som han skaper ved å appellere til alle som har noe i bagasjen, som gjør at folk kjøper konsertbilletter om og om igjen. Kjærligheten og hengivelsen fra de som sitter i salen er til å ta og føle på, og det er lett å forstå hvorfor Skaug ser på sitt publikum som verdens fineste.
Det er ingen tvil om at de besøkende opplever Trygve Skaugs konsert som god. Likevel er det vanskelig å være absolutt investert i det som skjer på scenen gjennom hele konserten ettersom det musikalske blir noe uniformt. Skaugs musikk har et veletablert uttrykk og han er tro mot seg selv. Dette er noe han bør berømmes for. Når det er sagt, så gjør det også at man iblant glemmer musikken og lar fantasien vandre fordi det er en utfordring å skille den ene låten fra den andre. Rytmene og melodiene blir til bakgrunnsmusikk for dagdrømmer og sjarmen i tekstene blir dessverre sekundære. Med dette tatt i betraktning er konsertens atmosfære likevel et skjønt avbrekk fra hverdagens strabaser og grunn nok i seg selv til å ta turen til Trygve Skaugs konserter også i fremtiden.
Vær den første til å kommentere