Forcefed Horsehead – Monoceros

Grindpunk-bandet Forcefed Horsehead slipper etterlengtet fullengder. Monoceros er ute i dag gjennom Owlripper Recordings.

Oslo-baserte Forcefed Horsehead er et veletablert navn i de mer ekstreme krokene av norsk musikks mange underskoger. Bandet har holdt det gående i godt over et desennium, og ga ut sin selvtitulerte debut-EP i 2011.

Denne ble etterfulgt av to EP-er til, nærmere bestemt Deux og den konseptuelt orienterte Hunting Witches. Ser man bort fra en håndfull (gjeve) låtutgivelser i 2018 har det vært relativt rolig fra stallen, og Monoceros er definitivt et album undertegnede har sett frem til. Ekstra hyggelig blir det når det er såpass bra i tillegg.

Full galopp

Som det karismatiske bandnavnet kan indikere, er det ikke vuggeviser vi her har med å gjøre. Forcefed Horsehead spiller etter egne ord «Norsk grindpunk», hvilket de definerer som «– en krysning mellom death metal, punk, hardcore, black metal, post-rock, prog, galskap og generell hysteri».

Med en slik blanding av sjangre og sinnslidelser blir det selvsagt full galopp fra første stund. Den intense åpneren/førstesingelen «Every Death You Take» frontalangriper lytteren med sitt ukontrollerte kaos og eksplosive energinivå. Denne eksplosiviteten preger skiva som helhet; de fiffige riffene oppleves å kunne gå alle tenkelige retninger, og de føles aldri generiske eller forslitte.

Distinkte personligheter

Dette er også med på å gi låtene egenart og variasjon, og Monoceros består nærmest utelukkende av spor med distinkte personligheter. Et eksempel er «Novgorod», som har en utrettelig perkussiv kjerne, et nakkefiendtlig og sprettent refreng, samt et arsenal av gøyale riff. På hardtsparkende «Ruins» har femspannet hentet inn en gjestevokalist med navn Olav Bieltvedt. Resultatet er fett; man kan ane et nikk til Napalm Death og vokalsamarbeidet til Greenway/Harris på «The Wolf I Feed». Vokalarbeidet generelt er for øvrig strålende!

Det blir gledelige gjenhør med «Futile», «Dragged Back Into Life» og «Spell No Stones». De høres like friske ut som da de først dukket opp i 2018, og samtlige passer utmerket inn i den større helheten. Nykommeren «Iri» markerer seg med snev av psychobilly og et svevende, rytmisk interessant mellomspill som tar tempoet ned (!) et hakk.

Soppskyer over Oslofjorden

Noen pustepauser blir det nu i alt det hes(t)eblesende trøkket. Dette er ikke nytt for Forcefed Horsehead; tross alt har noen av de beste låtene i hele deres katalog («An Ego of Cosmic Proportions», «Cock Lightning») seigere og mer saktegående partier som bærebjelker.

Meg bekjent har de dog aldri tatt dette så langt som de gjør på Monoceros med «The Black Sun» og «…And Then There Were None», hvor de for alvor dykker ned i doomens domene. Førstnevnte fungerer som singel nummer to fra albumet, og er en massiv perle av en låt. Den kolossale sounden gir streifende assosiasjoner i retning Bergen og Bismarck, hvilket definitivt må tas som et kompliment. Låten har en meget kløktig oppbygning, og det oser av apokalypse og endetid – man kan formelig høre soppskyene bre seg utover Oslofjorden mens man lytter.

Et hestehode foran

Etter «The Black Sun» følger akt to av albumet. Pryl skal atter deles ut, og man mistenker at plasseringen av en låt med navn «Dragged Back Into Life» ikke er helt tilfeldig. Dens punka hyperaktivitet etterfølges av «Übernecro», som evner å kombinere strenge riff á la østkyst-hardcore med vibber av Hunting Witches. 

Dersom det ikke skulle være åpenbart (for lengst), er «innholdsrikt» et stikkord som kan oppsummere låtmaterialet på skiva. Dette er prima eksemplifisert gjennom «Unending Apetitte» og «In A Rut». Begge klokker inn på rundt halvannet minutt hver, men ettersom det skjer så mye i dem blir man nevro-programmert til å tro/oppleve at de varer mye lenger.

Det burde for øvrig også være åpenbart at dette er en plate undertegnede helhjertet anbefaler. Alt er sprelskt og kaotisk på den riktige måten, med finesse og brutalitet i styggskjønn harmoni. Lytteropplevelsen er fornøyelig fra start- til sluttskudd; fremfor å måtte lene seg på enkeltlåter oppleves Monoceros som et eneste langt høydepunkt. Hest er i sannhet best!