— For meg er Satyricons musikk svært personlig. Gjennom Satyricons musikk har jeg forstått kjernen av svart-metall, mener Espen Ixtlan som er aktuell med fotoboken «Satyricon In Europe 2006-2022» på Skamløst Forlag med tekster fra Arvid Skancke-Knutsen som har snakket med blant annet Sigurd Wongraven og Kjetil Frost Haraldstad om denne epoken i bandets liv. I tillegg har blant andre Sivert Høyem og Harald Fossberg bidratt med sine fortellinger. Totalt sett får vi reflektert en del viktige sider i eposet om et av de mest populære norske black metallbandene.
Den Satyricon autoriserte boken er en hyllest til bandet og svartmetallen generelt, og gir et unikt visuellt innblikk i turnélivet, foran og bak scenen, under årene 2006 til 2022 på ulike scener og arenaer. Her i dette intervjuet med disharmoni kan dere lære litt mer om fotografen Espen Ixtlan, som har turnert med Satyricon i denne perioden og nå altså også laget den tykke boken fylt av nære både episke og poetiske fotografier av bandet og hans egen erfaring med den mørkeste formen for metall. Boka byr også på gode, innsiktsfulle intervjuer med de to hovedprotagonistene Frost og Wongraven, og noen historier fra crewet og fansen som har tatt den åndelige reisen med de.
Espen, når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som fascinerte så voldsomt?
— Det var den ekstreme måten å uttrykke seg på som gjorde musikken så fascinerende. Volumet, holdningene og hva man uttrykte gjennom valg av klær og budskap
— Jeg falt rett i gryta med plate nr. 2, i 1975, da var jeg 10. Det var undergrunnsbandet Sparks fra L.A. som kickstartet min musikkinteresse, de var ganske sære og hadde en tilnærming til det teatralske som falt i min smak. Samme året oppdaget jeg Kiss og da var det ingen vei tilbake. Dessuten ble jeg også påvirket av noenlunde jevnaldrende venner og bekjente. Det var den ekstreme måten å uttrykke seg på som gjorde musikken så fascinerende. Volumet, holdningene og hva man uttrykte gjennom valg av klær og budskap.
Har du selv spilt i band noengang?
— I en alder av 19 gjorde jeg noen øvingskvelder som vokalist med noen kompiser, men kjemien var under enhver kritikk, alkoholinntaket høyt hos enkelte og det endte alltid med kaos, slagsmål og rør. Min musikalske karriere endte der da jeg i tillegg spilte ishockey med Stjernen og fotball til nesten en alder av 30 år.
Hvorfor metall og svartmetall?
— Jeg leste en interessant betraktning fra den kjente skuespilleren og svartmetall-entusiasten Nicholas Cage som nylig uttalte at for ham springer «all metall-musikk ut fra det klassiske, som Bach, Haydn, Beethoven og Wagner blant mange andre. Med svart-metall som den bærende og ultimate bjelken. Det kan man ikke si om så mye annen musikk, hvor så uendelig mye kom ut fra gospel og afrikansk musikk». Den betraktningen deler jeg med Cage.
— Svart-metall kan defineres ut fra tre kriterier, ifølge avdøde Aarseth fra Mayhem og Wongraven fra Satyricon. Mørk, aggressiv og satanisk.
Når begynte du å fotografere og hva gjorde deg så lidenskapelig opptatt av det?
— Det virket enklere å håndtere et kamera enn å tilegne seg ferdighetene i de komplekse strøkene i bildene til de store mesterne.
— Dessuten var jeg veldig fascinert av nyhetsbilder og var en flittig konsument av aviser og magasiner. Selvom jeg var periodevis lite aktiv med fotografering frem til 25-års alder leste jeg veldig mye litteratur om emnet, samt om mange andre kunstretninger. Litt senere var jeg så heldig å komme inn på fotojournalistist-utdanningen ved Høgskolen i Oslo.
Hva er din signatur som fotograf og hvordan kom du frem til den?
— Hva som er min signatur er for meg personlig vanskelig å svare på. Det må andre vurdere, men mitt beste arbeid er uten tvil med Satyricon.
Wongraven uttaler i boken: «Espen ser oss fra utsiden, som noen utenfor den nukleære kjernen av bandet. Det er det han er så god på. Mange fotografer har tatt flotte bilder av Satyricon, men Espen er eksepsjonelt god på å fange bandets intensitet.»
Hva ga deg lyst til å lage denne boken, og hva gjør deg spesielt egnet for oppgaven?
— En bok som omhandler turnè-delen og det strabasiøse livet på veien rundt om i Europa. Arbeidet på boken ble påbegynt i januar 2020.
— Etter en tid rett før jul 2019 ringte Wongraven meg og foreslo at vi burde kanskje lage en bok om Satyricon fra min tid som fotograf og turnéassistent for Satyricon. En bok som omhandler turnè-delen og det strabasiøse livet på veien rundt om i Europa. Arbeidet på boken ble påbegynt i januar 2020.
Hvordan har du valgt hvilke bilder som skulle være med?
— Som illustrerer storheten til et av tidenes aller største og markante svart-metall band som unektelig Satyricon er.
Kan du fortelle om ditt første møte med Satyricon?
— Mitt første møte med Satyricon var i september 2006 i Fredrikstad. Jeg hadde fått tildelt et fotopass av arrangøren og noen av de bildene jeg tok den kvelden er brukt i boken. Halvannet år senere, i 2008, ble jeg oppringt av min venn Anders Odden som da var turnèmanager for Satyricon og tilbød meg jobb som sjåfør for bandet til Sweden Rock, inkludert fotopass.
Hvilket forhold har du til bandets musikk personlig?
— For meg er Satyricons musikk svært personlig. Gjennom Satyricons musikk har jeg forstått kjernen av svart-metall.
Hvilken posisjon har bandet i norsk og internasjonalt musikkliv?
— Jeg kan bare snakke for meg selv, men Satyricons posisjon i norsk og internasjonalt musikkliv kan ikke overdrives. Et av de virkelige store bandene og premiss-leverandører av svart-metall, men også av holdninger og profesjonalitet til sitt uttrykk.
Utover deres egne ord og bilder og de to hovedkarakterene Frost og Sigurd Wongraven, inkluderer også boken tekster av andre. Fortell om valget her, disse personene og deres bidrag til tekstsamlingen.
Harald Fossberg
— Harald Fossberg fordi han er en uavhengig og markant journalist med musikalsk bakgrunn.
Snorre Ruch
— Snorre Ruch fordi han tilhører bandets indre liv, er Wongravens musikalske driblepartner, og en av de mest markante skikkelsene innen svart-metall.
Svein Solberg
— Svein Solberg fordi han tilhører Satyricons indre liv og har vært lydtekniker for bandet i over 20 år.
James Dunkley
— James Dunkley fordi han tilhører Satyricons indre liv og som ansvarlig for FOH etter Svein Solberg.
Karin Stjernholm
— Karin Stjernholm fordi hun er administrator for Satyricons fanpage på Instagram og en direkte link til Satyricons ultra-supporters.
Rebel Wizard
— Rebel Wizard fordi han som ensom svart-metaller i Australia i 1995 forteller en mektig historie om Satyricons Nemesis Divina og grunnen til at han selv ble artist.
— Et godt eksempel på globaliseringen av norsk svart-metall.
Utvalget gir et bredt og omfattende bilde av bandet og vi får i tillegg både konsertoversikt og diskografi med teknikere, fanpage-ansvarlig og andre samarbeidspartnere, men dere har valgt å ikke snakke med de andre musikerne som har utgjort live versjonen av bandet. Fortell litt om det valget.
— Fordi ingen utenom Satyricon (Satyr, Frost) ville uttale seg.
Fortell litt om forlaget deres, Skamløst forlag, og om samarbeidet med de.
— Skamløst Forlag er et lite, men modig forlag som ga oss sjansen til å lage denne boken. Vi har et utmerket samarbeid med forlaget og er svært fornøyd med arbeidet de gjør.
Hvor involvert har Satyricon selv vært i denne boken?
— Satyricon har vært minimalt involvert i boken bortsett fra intervjuene de har gitt. Vi ble tidlig i startfasen enige om premissene for boken, og de har gitt meg frie tøyler. I tillegg har vi fått lov å bruke logoen til bandet noe vi er svært glad for.
Rune Østhagen har stått for design av boken og Arvid Skancke-Knutsen har hatt ansvaret for teksten. Hvordan har dere samarbeidet?
— Mitt samarbeid med Arvid Skancke-Knutsen har etter min mening vært fremragende. En markant og fremragende skribent.
— Vi var i en svært krevende situasjon overfor til forlag, trykkeriet og ikke minst til alle de som hadde forhåndsbestilt og betalt boken. Med Arvid på laget med sin profesjonalitet og punktlighet og ikke minst kunnskap, er min oppfatning at vi leverte en mer kompleks og interessant bok, med tanke på tekst og innhold.
Kan du til slutt velge dine fem favoritt svartmetalllåter og fem favoritt Satyricon låter, og si litt om hva du har likt ved de?
— Jeg nevner heller fem favoritt svart-metall plater, enn enkelt-låter. Rekkefølge uvesentlig.
Ordo Ad Chao av Mayhem
Storm Of The Lights Bane av Dissection
In The Nightside Eclipse av Emperor
Now, Diabolical av Satyricon
De Mysteriis dom Satanas Iav Mayhem
Satyricon:
«To The Mountains»
«The Pentagram Burns»
«Ageless Northern Spirit»
«Walk The Path Of Sorrow»
«Du som hater Gud»
— Svart-metall er for meg en følelse, en urkraft som jeg finner svært vanskelig å beskrive. Den kan sette meg i diverse tilstander og bringe meg til steder jeg aldri har vært. En bevegelse og et oppgjør med undertrykkende religion som her med kristendom. Kjerkebrann og rasering av kulturminner skal jeg ikke promotere, men jeg relaterer til opprøret og drivkraften bak de valgene som ble gjort.
Boken, Satyricon: in Europe 2006 – 2022 kan bestilles her.
Vær den første til å kommentere