Inge Bremnes og Helle Larsen utgjør duoen Feber. De har hjelp av bl.a. produsent Bendik Brænne på scenen og med låtskriving, men de to utgjør grunnstammen. Vi fikk dem i tale før konserten på Dunk i februar.
For ikke lenge siden ga duoen ut den fine plata Can I Get Some Adult Supervision. Musikken ligger i krysningspunktet mellom akustisk folkpop og americana. Stemmene til Bremnes og Larsen står veldig godt til hverandre, og på låtskriversiden virker det også til å være god musikalsk kjemi mellom de to.
Her kan du lese mer om den gode musikalske kjemien, hvordan samarbeidet mellom dem ble til og om idéen bak albumet og albumtittelen.
Si litt om hvor dere kommer fra sånn musikalsk sett.
Helle Larsen (HL): – Jeg har en litt annen bakgrunn enn Inge. Jeg kommer fra rockbakgrunn og har spilt med indierock-bandet Jadudah fra Tromsø, drevet mye med jamming og spilt på diverse buler rundt omkring,
Inge Bremnes (IB): – Jeg og har spilt på diverse buler, men jeg har drevet mer med jamring og sutring, rett og slett (latter).
Dere har blitt omtalt som et Covid-prosjekt?
IB: – Ja, det har blitt en greie. Og når vi har valgt å kalle oss Feber, så kommer vi ikke unna det.
Hvordan vil dere beskrive musikken dere lager?
IB: – Både jeg og Helle opplever at det vi lager i stor grad er høst- og vintermusikk, musikk som du kan drikke et glass medioker rødvin til en sein torsdagskveld. Det er også musikk du kan høre på når du har feber. Fin og behagelig musikk, enkel, men ikke simpel.
– Både jeg og Helle opplever at det vi lager i stor grad er høst- og vintermusikk, musikk som du kan drikke et glass medioker rødvin til en sein torsdagskveld.
HL: – Vi håper at musikken vår sprer seg som en feber.
Dere har norsk bandnavn og engelske tekster?
HL: – «La oss gjøre det komplisert,» hehe.
IB: – Ja, navnet Fever er tatt av andre band, så det måtte bli Feber. Vi tror likevel det er et navn som kan brukes på engelsk.
HL: – Haha, ja: «Please, welcome to the stage, Feaber!» Det er jo et mål å spille utenfor Norge, selvsagt.
Si litt om hvordan samarbeidet mellom dere kom i stand.
HL: – Jeg pleier å si at det det var skjebnen som førte oss sammen…
IB:– …og Innovasjon Norge.
HL: – Det stemmer. Det var under lockdown-perioden at vi fikk e-post der det sto at vi kobler deg opp med andre artister fra regionen. Det var øremerka midler for å holde musikerne i gang. Vi visste ikke hvem det var vi skulle bli kobla med, det var en musikalsk blinddate. Jeg må innrømme at jeg var litt spent på å få høre hvem det var jeg skulle samarbeide med, men jeg ble glad da jeg fikk høre at det var Inge.
IB: – Jeg sa «yes!»
HL: – Det var umiddelbar musikalsk klaff. Låtene kom bare flytende. Vi er begge tekstnørder og skriver mange av tekstene i lag. Det er innmari digg å sitte med andre lyrikere å skrive tekster.
Er det rett å si at det musikalske bildet ligger nærmere det du har gjort, Inge, enn det du Helle har gjort?
IB: – Det kan godt hende. Jeg har brukt mer akustiske instrumenter enn det Helle har gjort. Jeg har likevel vært inspirert av, og hørt mye på, hard musikk.
HL: – Det er litt fjernt fra det jeg har vært vant med å spille live i hvert fall.
Hva bringer du til bordet fra din rockbakgrunn, Helle?
HL: – Musikken vi lager nå er musikk jeg vanligvis hører på. De tingene jeg har gjort live er en tøff greie og innmari gøy å framføre, men det er ikke en musikktype jeg nødvendigvis setter på når jeg skal lage en rolig pasta bolognaise. Både jeg og Inge hadde et ønske om å lage et band som i stor grad skulle være plug and play og ærlig, og at det første uttrykket i stor grad er det vi beholder.
Både jeg og Inge hadde et ønske om å lage et band som i stor grad skulle være plug and play og ærlig, og at det første uttrykket i stor grad er det vi beholder.
IB: – Vi har tatt det veldig mye mer ned i dette prosjektet enn i det jeg har drevet med før. Jeg ville ofte pakke inn låtene i masse synther og sånn. Helle tenner veldig umiddelbart på ideer, mens jeg ofte overtenker. Helle tør å hoppe ut i det.
HL: – Det er kanskje det jeg har tatt med meg fra rock-tradisjonen: Rett på!
Feber er en duo. Samtidig har dere med dere faste musikere på scenen?
HL: – I utgangspunktet er det meg og Inge, men vi er veldig glade i Patrick og Bendik, som spiller med oss. De har blitt en del av den lille, rare gjengen som er Feber. De har vært med å skrive og produsere plata.
IB: – Det plata handler om, er at da vi møttes var det i en fase der vi var i ferd med å bikke 30 og teknisk sett er voksne. Så skjønner vi at vi har ikke så mye peiling som man trodde man skulle ha når man har bikka 30. Derfor er det godt å ha noen voksne som kan gripe inn og veilede oss. I produsentrollen har Bendik vært den voksne personen vi trengte.
HL: – Det er derfor plata heter Can I Get Some Adult Supervision.
Hvilken musikk eller hvilke artister har inspirert dere i prosessen med å lage albumet?
HL: – Det er vanskelig å si. Det er nok en kombinasjon av mange ting. Du liker jo Phoebe Bridgers, og har introdusert henne for meg, Inge. Ellers har jeg blitt inspirert av country, punk og soulmusikk. Jeg ble inspirert av Inge sin musikk, Bendik sin musikk og Sarah Klang f.eks. Det blir en funky blanding ut av det. Jeg liker tekstene til Father John Misty. Det er ofte veldig konkrete tekster om situasjoner fra dagliglivet.
IB: – Produksjonsmessig er vi nok påvirket av sånn som Bon Iver låter på de to første platene. Mye akustisk og nært.
HL: – Fleet Foxes har vi hørt en god del på.
Kan du si litt om hvordan det har påvirket deg at du er sønnen til Ola Bremnes, Inge?
IB: – Jeg har aldri følt noe press på at jeg skulle bli musiker, at jeg skulle på instrumentundervisning og øve masse. Jeg plukka opp gitaren mye ut av kjedsomhet på en liten plass med 20 innebyggere. Vi fikk ikke inn bredband eller parabol før jeg var rundt 17, så lesing og det å spille instrumenter ble ei slags praktisk løsning på kjedsomheten. Jeg kjøpte meg elgitar for konfirmasjonspengene og satt og øvde på Metallica-låter og den type ting. Jeg skulle egentlig bli gitarist.
– Vi har skrevet flere låter, og vil gjerne gi ut mer musikk hvis folk vil ha det.
– Jeg søkte på konservatorieskolene, men kom ikke inn. Jeg tror ikke jeg har skala- og øvegenet i meg. Ellers var planene å bli fotballspiller, men jeg oppdaget jo da jeg kom litt ut fra Kvæfjord at jeg ikke var så god som jeg hadde trodd (latter.)
Hva har du i den musikalske bagasjen, Helle?
HL: – Jeg er gammel korpsnørd, har spilt tuba i mange år. Etter det begynte jeg med opera. En dag ville jeg slutte med musikk og flytta til Tromsø for å studere. Etter hvert fikk jeg jobb på bar og begynte å jamme litt. Jeg har egentlig bare tryna inn i alt det her (latter.) Nå er musikken en hovedting, og jeg elsker det.
IB: – Jeg har sunget i kor, så begge har litt skolering i sang, men ikke egentlig på det vi driver med. Hovedgreia er at man kan bruke stemmen sin sånn som man vil uten at man sliter den ut.
Hvor går prosjektet videre? Kommer det flere utgivelser fra Feber?
HL: – Vi har skrevet flere låter, og vil gjerne gi ut mer musikk hvis folk vil ha det.
Les omtale av konserten Feber hadde på Dunk.
Vær den første til å kommentere