Intervju: Tusmørke – blomstrende, progressiv folkrock

— Det var en litt annen tid, skal vi se, jeg var vikar på en ungdomsskole og gikk gjennom et skogholt på vei til jobben om våren; lukta av sola som baka gjørma på stien og de nye skudda av brennesle i grøfta, huene av hestehov som stakk opp av det råtne løvet; det var ei stemning i emning som tok meg tilbake til egen ungdom og barndom, roting rundt på skoleveien der vi fant hemmelige skatter etterlatt av lastebilssjåfører bak transformatorkiosker, bunker av pornoblader i glade farger, forbudt litteratur, Satans opplegg, djevelens læreverk, mimrer Benedikt Momrak som med Tusmørke er aktuell med sitt ellevte album Hestehoven på Karisma Records.

Med en progressiv inngang er Tusmørke et egensindig, morsomt og besnærende innslag i den nordiske folkrocken eller var det motsatt. Uansett, deres fargerike, vittige og lærerike fortellinger fra nær og fjern historie, myter, sagn og skjemt fascinerer. Benedikt Momrak gir noen nøkler til materien de har vært innom denne runden i dette intervjuet med disharmoni.

Kan dere si litt om valget av albumtittelen Hestehoven?

— Hyggelig! Du er den første i norsk kritikerfauna som viser interesse for hva vi holder på med for tida. Skjønt, for tida, mye av materialet her er spilt inn for årevis sida, da vi var seks folk i bandet i en periode. Det var en litt annen tid, skal vi se, jeg var vikar på en ungdomsskole og gikk gjennom et skogholt på vei til jobben om våren; lukta av sola som baka gjørma på stien og de nye skudda av brennesle i grøfta, huene av hestehov som stakk opp av det råtne løvet; det var ei stemning i emning som tok meg tilbake til egen ungdom og barndom, roting rundt på skoleveien der vi fant hemmelige skatter etterlatt av lastebilssjåfører bak transformatorkiosker, bunker av pornoblader i glade farger, forbudt litteratur, Satans opplegg, djevelens læreverk.

— Så er det tegningene til Kittelsen av Gamle-Erik, den folkelige doofus-djevelen som lar seg lure av smeder og fule bønder, han har noen ganger hoven til en hest i stedet for bukkefot, så det er en del av betydninga; vårblomsten som spretter opp der den glade Lucifer har satt sin spretne fot i dans over landskapet i gryninga. Lucifer er jo lysbringeren, ikke sant, den første «stjerna» før sola står opp om morran, det er derfor man sier at man står «jævlig tidlig opp», går jeg ut fra. Egentlig er det jo ikke en stjerne, men Venus, guddinna for kjærlighet og kjønnssykdommer. Den tredje betydninga er hieros gamos, det hellige bryllupet med naturen, kongens forening med landskapet han hersker over, pulserende som et ekko i ritualene for herredømme over barndommens rike.

— Av mer kuriøse assosiasjoner kan nevnes det latinske navnet på hestehov, Tussilago farfara: Vi har Tussi som internt kallenavn på bandet, så det passer fint. Her passer det å namedroppe det fantastiske svenske synthprosjektet Anna Själv Trädje og deres skive Tussilago fanfara fra 1977. Jeg hørte mye på dette under arbeidet med Nordisk krim.

Hestehoven – hvilket forhold har dere til denne blomsten?

— Jeg plukker ikke blomster mer, men blir alltid glad når jeg ser den i veikanten om våren.

Fortell litt om hvordan dere bygger atmosfære og stemning i musikken deres.

— Det er en kombinasjon av liveinnspilling i studio og pålegg etterpå. Jeg hører for meg melodilinjer og lyder underveis i prosessen, særlig hvis jeg bare hører låta gjennom hodetelefoner som ligger på studiopulten. Det er mange eksperimenter med ulike synther og effekter for å få fram stemninga låta trenger. Jeg har studio i kjelleren med masse greier, jeg liker best utstyr som er gammalt og litt ødelagt. Ellers er det viktig at alle involverte tar lek på alvor, er til stede her og nå, vi er som LEGO når vi holder på.

Si litt om hvilken rolle disse elementene har spilt på Hestehoven.

— Vi spilte inn side A live i Taakeheimen Lydrike med HlewagastiR og Dauinghorn, vi var så inni musikken at HlewagastiR skulle treffe et viktig slag på crashen og fulgte med stikka og havna langflat på gølvet, og alle fikk lættis, fordi vi var så sjukt konsa på det vi prøvde på. Vi måtte bare se på hverandre og senke skuldrene litt, fordi det er sånn at du ikke kan fange det hvis du klemmer til for hardt. Resten av skiva er spilt inn i Det Ytre Rommet aka Lykkerommet til pappa aka kjelleren hjemme. Haugebonden Gode Gullstein hadde da tatt over keyboardjobben fra Dauinghorn. Vi brukte masse tid på å leke med Mellotron og Roland Space Echo (RE-201) for å lage måkeskrik og guffen stemning på Åndemaneren, for eksempel. Djevelen ligger i detaljene, som det heter.

Folk

— Jeg får en dyp følelse av glede, lede og vrede når jeg hører visse folketoner, veldig blanda følelser, en sterk stemning, både norsk, svensk, finsk, britisk, armensk, anatolisk, arabisk folk kan av en eller annen grunn kjennes som MIN MUSIKK, det gir en gjenklang i sjela. Folkevandringstida tar aldri slutt, den setter spor; lydspor. Jeg er vel ikke helt Jung, heller, med kollektivt minne og alt det der, men jeg kan virkelig begynne å lure noen ganger, assa.

Progrock

— Ha ha, jeg merker meg at noen yngre folk nå bruker progrock i en IKKE-NEDSETTENDE betydning, det er gøy. Postblueskollektivet i Trondheim spilte en av låtene våre på sending og sa «prog» flere ganger uten at det var vondt ment. Det er litt som min egen bruk av begrepet World Music, nå mener jeg BRA musikk når jeg bruker begrepet, før forbandt jeg det med eksotisering, approriering og kleine collabs. Progrock er litt vrient, for det er mye drittmusikk som kalles prog, all slags neo-prog osv.. Hvem har vel ikke vært i en samtale der man snakker om hvor fett Yes er, bare for å finne ut at den man snakker med KUN har hørt «Owner of a Lonely Heart»? Eller at man trur man har noe felles, der du selv tenker på Magma mens den andre tenker på Marillion?

Psykedelia

— Mye appropriering ute og går her, as. Jeg trur mange kaller seg psykedelia selv om de ikke tripper, det er ikke riktig. Neida. Joda. Vi var veldig opptatt av dette på videregående, hvem som var «på greia» og var ekte, lissom. Vi starta jo Tumørke mens vi gikk på videregående, så dette er delvis relevant. Å være «på greia» involverte å ha langt hår, slengbukser og andre klær fra Scorpius/Shangri-la/Mitt skattkammer/Mothership Connection/Piraten. Piercinger, dreads, skateboard og å spille minst ett instrument var ønskelig, men ikke obligatorisk. Arva klær, hjemmesydd/tilpassa eller loppemarked var egentlig foretrukket, men Oslo-turer var gjerne nødvendig for å finne kule klær. Jeg trur den første slengbuksa mi blei kjøpt i London etter komfen. Det var viktig å huske hvem som hadde hva først, de som var først ute var «ekte», de som kom uka etter var «poser» og «fake». Det var også viktig å ikke kopiere andres stil, forstått som at man ikke kunne ha piercing på samme sted.

— Musikk var også en viktig del av å være «på greia». Vi vokste opp i Skien, der det var/er to store platemesser i året. Av en eller annen grunn hadde psykedelia og progrock veldig høy status blant selgerne, kanskje fordi det fantes mange sjeldne og obskure utgivelser som samtidig hadde høy musikalsk kvalitet, kanskje fordi de var gamle hippier eller bare litt frikete. Det er vanskelig å si; jeg trudde lenge at denne musikken var en sånn motkulturell frikegreie, men jeg har jo oppdaga at enkelt reaksjonære streitinger også liker prog, men kanskje ikke psykedelia. Uansett, enkelte plater blei identitetsskapende og LP-ene var markører for tilhørighet: Du kunne identifisere en potensiell venn ved å finne ut hvilke plater dere begge eide.

— Det var mini-grupperinger i frikermiljøet, på Gjerpen hadde alle gutta Sagan om Ringen av Bo Hansson, på Gulset hadde alle Hello and Goodbye av Tim Buckley, men jeg tror både Gjerpen-, Gimsøy- og Gulsetfolka hadde H.P. Lovecraft II. Det var god tilgang på fet musikk selv uten strømming, man lånte av hverandre, viste fram ting på fest, lagde opptakskassetter. Nå blir jo dette veldig nostalgisk, men den begrensa tilgangen gjorde at ting blei mer verdsatt og samtidig sykt kuratert; det var beinharde prioriteringer hos både selgere og kjøpere, begrensa plass for veteranene på messa, begrensa med lommepenger hos aspirantene. Det foregikk en kunnskapsoverføring, også, platesamlerne fortalte om ulike utgaver, sideprosjekter, anekdoter om band; mye obskure greier som i dag er tilgjengelig på nett, var den gang muntlig tradisjon.

— Vi fant også fram til fanziner som Ptolemaic Terrascope og Crohinga Well. All jobben som krevdes for å ha peiling gjorde at man blei temmelig territoriell, det var mye diskusjon om hva som var «ekte» psykedelia: Parliament/Funkadelic eller Captain Beefheart? Tidlig Pink Floyd KUN, eller fantes det liv etter Syd Barrett? Måtte det være snåle effekter som White Noise og United States of America? Var alle banda på Woodstock automatisk psykedelia? Var Ravi Shankar psykedelia eller indisk klassisk musikk? Var Cream blues? Var Byrds country? Eller Grateful Dead? Var Donovan barnemusikk? Hvilken plass burde kazoo ha i bandet; er det fett fordi Country Joe McDonald bruker det eller dølt fordi Knutsen og Ludvigsen var for nært i tid som egen barndomsmusikk? Incredible Stringband eller Jefferson Airplane, syreFOLK eller syreROCK? Var Zappa egentlig MOT sånne som oss? Skulle musikken etterligne en trip eller skulle den gjenskape følelsen etterpå? Dette var jo i tillegg helt teoretisk for oss, vi hadde lest alt og erfart null, men kunne likevel holde lange foredrag for streitingene om hvor viktig Albert Hofmann var for menneskehetens åndelige utvikling.

— Vi mente selv at vi spilte psykedelia i bandet vårt Captain Cumulonimbus and his Wondrous Cloudship og akepterte ikke at band som Motorpsycho kom på banen og blei kalt PSYCHOdelia, både sjangerkrav og stavinga vekte anstøt. Varianter som psykadelia eller psykedelika fikk det til å koke i topplokket, akkurat som når folk sier surralistisk når de mener surrealistisk. Jepp, vi var LSDAP, syre-naziene. Artig nok blei vi flere år seinere skuffa over at Tusmørke aldri blei invitert til Oslo Psych Fest, vi har forhørt oss litt rundt og funnet ut at noen av arrangørene er sånn at de ikke vil ha noe å gjøre med band der de aner et snev av kødding. Med andre ord, LSDAP lever, men nå er det vi som blir undertrykka. Regler, as. Jeg havna for øvrig i en tråd på Facebook der en fyr mente at bare homofile menn kunne skjønne Coil. Hvem veit hva som egentlig foregår i huet på andre folk?

Mørke

— Jeg føler ofte at livet har en trist grunnstemning av tap og savn og anger. Det er ganske mørkt, men jeg ler mye, også, assa. Det svinger litt mer enn hos andre, har jeg funnet ut, lengre ut i hver retning. Mørke er det vi kommer fra og skal tilbake til. Det må jo ikke være dystert, det? Jeg ser at mørke i betydninga «darkness» blir noe man kan forveksle med «dypt» eller viktig, i filmer og TV-serier, men også musikk. Så blir humor noe man skal unngå, da, man skal holde maska, uuuh, her er det alvor, lissom. Noen av våre enklere fans blei skuffa da vi ga ut barneplater, vi var ikke djeveldyrkende menneskeofrende trollmenn på ånkli, lissom, jeg mener føkk off, er du fem år i hue, eller? I verdensoppfatninga til de uopplyste, der har du mørke, der. Stummende, imbesilt urmørke, der fordommer og primalbehov snor seg rundt hverandre i et ormebol av fremmedfrykt og egenkjærlighet. But I digress.

Melodi

— Grooven er kanskje viktigere enn melodien, men ofte følger vokalen bassen på låtene mine, jeg veit ikke, as. Melodiene er kanskje litt banale og enkle til tider, når jeg prøver å spille idéene mine på piano ser jeg ofte at det er ting som er så obvious at jeg blir litt flau. Samtidig tenker jeg at instrumenter er bygget opp slik at det er lett å spille de tinga som funker, da, sånn at det blir litt rart å hele tida skulle jobbe MOT sine egne instinkter bare for at det skal bli…interessant. Det er jo ikke sånn at det som er vanskelig og vrient nødvendigvis er bedre.

Mystisisme

— For meg er det den eneste tilnærminga til religion som gir mening, et én til én-forhold til Gud, jeg tror mye av religionskritikken i ungdommen egentlig var motstand mot kjerka og presteskap. Religion handler jo ikke om at noen skal bestemme over deg, egentlig, men å åpne opp for en sjelelig/åndelig dimensjon i tilværelsen; når denne dimensjonen er erkjent, får gjerne dette noen følger for hvordan du lever, altså at du følger noen nye leveregler, men disse reglene må følge innsikten, det funker ikke den andre veien. Gud er kjærlighet, det som gjennomstrømmer alt, «the force», du trenger ingen ytre autoritet som mellomledd. Jeg trur mye av forvirringa rundt Gud handler om pronomen, det er lettere å skjønne greia hvis du ikke sier han/ham eller hun/henne, men de/dem.

Folklore

— Den levende tradisjonen av hverdagsvisdom, overtro, mørkredsel og naturmystikk! Det er ambivalent, folklore er også det kunnskapsforaktende folkelige, grumset i folkedypet, fremmedfrykt, Freppere og folk flest, inngrodde forestillinger, kommentarfeltet. Det er jo sånn at jeg romantiserer det som er langt unna og lenge sida, men jeg trur dessverre ikke jeg hadde orka å henge ut med svartebokforfattere hvis de hadde skrivd i 2023. Når det er sagt, jeg digger Brute Norse-prosjektet til Eirik Storesund. Så ja, folklore er fett, hvis det er lore gjort av fete folk. Ellers er det folkLORT, ha ha!

Humor

— Ja, det må vi ha, jaffal jeg. Vi hadde en gladkristen lærer på ungdomsskolen som spilte gitar og sang «smil, trall og vær glad/humor det må vi ha». Vi lo no jævlig av ham da, men nå respekterer jeg Roar Reite. Jeg lurte til og med på å kjøpe meg sånn Jesus Lever-gitarbånd, fant en selger på Facebook, men det viste seg at han ga penga til Med Israel For Fred og der går faenmeg grensa, assa.

Edda

— Jeg har lest mye norrøn mytologi for å prøve å skjønne hva folk trudde på før Kvitekrist. Det er jo ikke akkurat systematisk framstilt, som Gro Steinsland også konkluderer med i boka si om norrøn religion. Jeg heller mot at det var mye mer fruktbarhetskultus og smøring av fett på pikksteiner enn det de tandre og prektige 1800-tallshistorikerne var villige til å skrive ned. Det er mye vakkert i Edda, da, det er artig med linken til Niebelungen og Wagner og at hunerkongen Attila blei fornorska til Atle!

Gresk og romersk mytologi

— Det er mye som tyder på at Snorre organiserte de norrøne gudene etter modell av Zeus, Apollon, Artemis, Afrodite osv.. Men hvem veit, kanskje det var sånn folk tenkte før, at det var «guder for ditten-datten» i stedet for at Gud var mer overordna og abstrakt. Antagelig var det vel begge deler, både «det guddommelige» og de konkrete manifestasjonene av denne krafta; så blir det jo kronglete, da, når gudene ikke er bare gud for én ting, f.eks. er Poseidon havguden og guden for hester, dubya tea ffff? I egyptisk mytologi er det enda villere, der snakker forskere mer om å forstå gudene som ulike aspekter ved det guddommelige, et ansikt Gud vender mot mennesket eller en maske vi setter på det uhåndgripelige. Jeg trur ikke at all religion er metaforisk og at vitenskapen skal forklare alt en dag, men det er sant at det er mye vi ikke finner ord for og at vi må ty til poesien for å utsi det uutsigelige. Så det er en måte å lese gresk og romersk mytololgi på, som poetiske fabler med en dypere mening. Stephen Fry har skrivd morsomme versjoner av greske myter og lest inn lydbøker, forresten, anbefaler dem, as. Han har dessverre ennå ikke gjort lydbok av Edda.

Hvilke planer har Tusmørke fremover?

— Vi skal bare gøyse på, vi begynner jo å bli gamle, så det er ikke tid til å hvile nå. Vi har ny trommis, Brennesle, sjukt bra fyr, og Herjekongen fortsetter på keys og gitar, tidenes kis, så det er god stemning. Akkurat nå spiller vi inn Lidskjalv, ei låt jeg arrangerte på videregående, omarrangerte i 2013 og endelig får gjort ferdig nå. Ellers mikser jeg ei plate med Kusken på trommer som blei spilt inn i våres, parallelt med ei skive der halvparten av låtene er fra en konsert på vintersolverv hos Oslo Badstuforening der koret deres skal bidra. Resten av den plata blir noen tidligere innspillinger, et outtake fra samma sesj som Hestehoven pluss en instrumental med Åsa Ree på tempelblokker. Så, to skiver i produksjon, ei skive under innspilling. Det siger i sivet, si.

— Vi tenkte også å spille litt konserter, første blir på Revolver 17. november med superkule Hollow Ship fra Gøteborg. Vi traff dem på den fantastiske psykedeliafestivalen Psykstämman på Brännö i sommer. Hvis du liker vestkystgitarer og tighte grooves, er det noe for deg. Ellers prøver jeg å booke litt greier utover i 2024, ser ut som vi får til noe med Seven Impale på Hærverk, fett band og fete folk i alle roller der, altså.

Kan du til slutt velge fem favorittlåter fra 2023 og si hva du har fått ut av de?

Actionfredag

— En behagelig durakkord som sier noe om hvordan det er å se uten å bli sett: Så dem på Hærverk i juni på slippfesten for Turist i eget liv, har sett dem flere ganger tidligere, og, har dansa til denne som om ingen kunne se meg, knallbra greier. Haugebonden Gode Gullstein spiller keys!

Flammer Dance Band – Dansesko

— Hele plata er dritbra, eller svingrym, som det heter i utlandet. De spilte utekonsert i Skien i sommer og vi KOSA VÅRS no innmari, dansa og gikk i perk-tog i Brekkeparken. Deilig å oppleve dem på et sted med god plass, til tross for at vi var en haug med folk. Knall booking av Beats i Parken!

Say She She – C’est Si Bon

— Så dem på Blå sammen med 35 andre folk på en tirsdag i august, knall stemning! Support BangBang Watergun var også fett live, btw! Jeg har vært fan av Piya Malik i Say She She lenge pga. tinga hun har gjort med El Michels Affair. Jeg kjøpte plata dems og noen sjuere etter konserten, men så blei jeg starstruck og glemte å få autografer. Dansbart og funky, digg sommermusikk. Et artig etterspill var at Lpen jeg kjøpte var skeiv som ei pannekake, så jeg kontakta labelet Colemine og de sendte meg faktisk ei ny skive, sammen med masse annet snacks jeg kunne bestille i samma slengen, som Monophonics, Surprise Chef og The Ironsides. Hedersfolk. David Axelrod lever!

Altin Gün – Rakiya Su Katamam

— Digger hele sisteplata dems, men det var denne låta som gjorde at jeg kom helt inn i musikken på konserten de hadde på Sentrum Scene nå i september. Det tar noen ganger litt lengre tid å komme i siget nå som jeg har kutta ut alkohol helt, men musikken har desto sterkere effekt når den først treffer.

Idris Ackamoor & the Pyramids – Thank you God

— Jeg digger spirituell jazz for tida, Alice Coltrane og Pharoah Sanders spesielt. Dette er litt mer rytmebasert, men veldig fint, de har holdt på siden 70-tallet og lager fremdeles fantastiske skiver. Budskapet her er veldig der jeg er for tida, fylt av takknemlighet for alt jeg har i livet mitt, familien, venner, musikken.