Kvalitetsrock fra Suede i skyggen av 90-tallet

Pressebilde av Suede i sorthvitt
Foto: Dean Chalkley
Suede er ute med sitt niende studioalbum Autofiction. Plata ble spilt inn live i Konk-studioene i Nord-London med den mangeårige Suede-samarbeidspartneren Ed Buller.

Vurdering

Suede – Autofiction 4/6Karakter 4

Suede ble dannet i London 1989 og deres første singel «The Drowner» kom ut 1992 og året etter deres debutalbum Suede. Så fulgte Dog Man Star i 1994 og Coming Up i 1996. Deres gitarist Bernard Butler slutta etter Dog Man Star og Richard Oakes overtok for Coming Up. Engelsk musikkpresse som først hadde hypet dem som det neste store bandet, mente nå at tapet av Butler betydde slutten til bandet. Dette greidde Suede å motbevise med Coming Up som hadde «Thrash» som den største hiten blant flere. Den ble nr. 3 slik som «Stay Toghether» ble det i 1994. Deres to største hits ifølge Wikipedia. Siden har Suede fortsatt som band, med unntak av årene 2003-2010 da de var oppløst.

Suede har spilt i Norge over 20 ganger, deriblant to ganger i Oslo Spektrum i 1999. Sist gang de spilte var nå under Øya-festivalen, der de spilte på den middels store Sirkus-scenen. De leverte en energisk og velspilt konsert, så at de kommer tilbake til Norge en gang i framtiden er nok ikke helt utenkelig.

Coverart
Holder seg til stilen de ble kjent for

Deres nye plate har ingen opplagte hits eller kommende publikumsfavoritter som tidligere nevnte singler, og andre singler som «Animal Nitrate», «So Young» «The Wild Ones» og «Beautiful Ones». Autofiction har allikevel sine høydepunkter der den slepende og atmosfæriske balladen «What am I Without You» er min favoritt. Det er en sang som kunne passet inn på deres forrige album «The Blue Hour» fra 2018, som var en langt roligere og melankolsk plate.

Autofiction vokser ved flere gjennomhøringer, men den holder seg mer til den stilen som Suede ble kjent for.

«She Still Leads Me On» som åpner plata er en sang som høres ut som den kunne hatt radiopotensiale. «15 Again» er en sang som høres nostalgisk ut. Suede ønsker nok fremdeles og ha en ungdommelig stil, men samtidig vise at de har blitt et voksent rockeband. Autofiction vokser ved flere gjennomhøringer, men den holder seg mer til den stilen som Suede ble kjent for. På «The Blue Hour» tok nok Suede flere sjanser angående det musikalske.

Leverer fortsatt kvalitet

«That Boy on the Stage» er kanskje selvreferende i teksten om det å stå på en scene. Den blir avløst av den rolige «Drive Myself Home» med synthstrykere. «It’s Always the Quite Ones» en av de siste sangene på plata har en slag episk David Bowie drag over seg, som glir fint over til tidligere nevnte «What am I Without You». Den burde kanskje ha avsluttet plata istedenfor siste sangen «Turn of Your brain and Yell» som er en mer halvrolig rockesang med et fengende refreng med en melankoli som grunnstamme i det musikalske.

De er et band, ikke en hovedvokalist med nye musikere, som mange andre band som har holdt på lenge, har en tendens til å gjøre.

Sangeren Brett Anderson likte aldri at Suede ble plassert under Britpop-begrepet. De ble passert som en av de fire store bandene innen Britpop, sammen med Blur, Pulp og Oasis, men i dag er det bare Suede som fremdeles holder på av de fire. Bandet har hatt en ganske stabil bandkjerne etter at Butler sluttet. De er et band, ikke en hovedvokalist med nye musikere, som mange andre band som har holdt på lenge, har en tendens til å gjøre. Dette gjør nok at Suede kan holde på noen år til som et band, som leverer kvalitetsrock i skyggen av 90-tallet da de var på sitt største.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/album/6wwmFYghPYQzY9BP7uiZFs?utm_source=generator» width=»100%» height=»380″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*