Rapport fra menneskebyen: Klish i Verkstedhallen

Jon-Are Masternes, aka Klish, har vært i vinden i det siste. Han har nettopp gitt ut sjølbiografien «Det som spiser meg», som omhandler livet med autismespekterforstyrrelser. Dette er noe som har medført en del oppmerksomhet i pressen, både i form av tv-intervju og avisartikler.

Derfor er det befriende når han åpner konserten i Trondheim med glimt i øyet: «Dokker trudde nok ikkje at æ va musiker også». Og i resten av konserten er det mye humor og sjølironi som gjør seg gjeldende.

Klish har med seg et meget dyktig band bestående av bassist Morten Steene, pianist Adrian Danielsen, og trommis/perkusjonist og kapellmester Frode Larsen. Det er spesielt sistnevnte som holder kommunikasjonen med både publikum og Masternes gående.

Etter en re-entré der Klish kommer inn til bakgrunnsmusikk og stor applaus – riktignok på humoristisk instruks fra Klish sjøl – kjører bandet i gang låten «Filma med lykkelig slutt».

Intervju med Klish.

Rapport fra menneskebyen

Lydbildet og bandet er preget av en jazzy grunnmur, ofte med lys, klar vokal fra Frode Larsen og alltid med rapping eller sang fra Masternes.

De fleste låtene i konserten er fra den siste plata til Klish, HGDFM – Hver gang dere forlater meg. Temaet sirkler rundt den søte, robotaktige hovedpersonen som befinner seg i den paradoksale «menneskebyen.» Et ytterst fascinerende univers fullt av språklige finurligheter.

Bandet leker pekeleken etter de første låtene. De peker på hverandre, noe som skal symbolisere at de har gjort det bra. Det blir humrende beskrevet som «fette irriterandes» av Klish.

Gode jazzvibber

Bandet strør gode jazzvibber mens Klish i «Kult å vær trist» rapper «Æ ekke full eller høy, æ e på et autismespekter.» Det Jon-Are Masterens gjør for å belyse hvordan dagliglivet til en på autismespekteret er, fortjener all mulig honnør og respekt.

Så tuller de med at bassist Morten har bursdag, selv om han egentlig har bursdag på julaften. Vi synger bursdagssang. «Dokker ser kor glad han e i oppmerksomhet», kommer det fra Klish. Det ser slett ikke ut til at bassisten er glad i oppmerksomhet, men både han, de andre i bandet og publikum, ler godt.

Vi får låten «Leonardo», om Power Rangers-helten som fikser det meste, i motsetning til hovedpersonen i låten. Masternes er svært opptatt av film og serier, noe man kan høre i tekstene og i samplingene på albumene hans.

Sjelden plante

Fra albumet Bestandig får vi «Ballonga» som vil opp, men er knytt fast. Bandet spiller også den splitter nye låten «Edderkoppa» – det kommer nytt album  i 2024. Vi får den fine tittellåten fra albumet Røyk og speil, før det hele avsluttes, naturlig nok, med «Siste gang», en låt med mørke beats.

I tillegg til at det musikalske og tekstlige står svært sterkt i seg sjøl, er det fascinerende å se hvordan Klish kommuniserer med publikum og bandet. Noe av det framstår som humoristisk, men de som har lest boka hans vet at det også handler om å få tilbakemelding og bekreftelse på det man gjør. Det handler om et behov alle har i seg.

I det hele tatt er Klish en sjelden plante i den norske musikkfloraen. Les boka hans, sjekk ut musikken og få med deg konserter med ham og bandet om du får sjansen. Det er i høy grad verdt det.

PS. Vi må nevne trondheimsrapperen Trond Wiger som spilte før Klish. Han har bakgrunn fra band som Gode ord dør sist, NSB og The School. Alene med en beatbox og effektpedaler leverer han et inderlig og fint sett med personlige tekster om lys, mørke og personlige utfordringer.

Fotogalleri: Frank Valde