Trondheim Calling 2023 – lørdag

Det ble en ny kveld med interessante, unge musikere på Trondheim Calling. Dette er nå blitt en stor og viktig bransjefestival med musikk i mange sjangre. Det er ni scener som det spilles på kontinuerlig i tre kvelder. Det er umulig for én person å rekke over i nærheten av halvparten av alle konsertene. Når det er sagt, må vi berømme arrangørene for et ryddig og velsmurt arrangement.

Vi var to skribenter fra Disharmoni som fordelte oppgaver mellom oss. Denne kvelden tok Ådne Evjen seg av det som skjedde på Byscenen, mens Ivar Rømo var på Trykkeriet og Bar Moskus.

Ivar Rømo:

Vilde Bye på Trykkeriet

Dette er ei ung jente fra Tromsø på rundt 19 år. Hun har faktisk allerede klart å legge en rekke opptredener bak seg både i hjembyen, hovedstaden og på festivaler. Hun spilte til og med en del konserter under nedstengingsperioden. Da var det om lag 30-50 publikummere til stede. Hun har også varmet opp for mer kjente artister. I tillegg til sine egne sanger, gjør hun også coverlåter blant annet av Tom Waits, Velvet Underground og The Beatles. En moden sjel i en ung kropp, får man si, men dette er virkelig kvalitetsmusikk.

Musikken til Vilde Bye ligger i grenselandet mellom country/americana, pop, rock og soul. På konserten lørdag kveld oppfattet jeg henne til å ligge fortrinnsvis på de tre første. Det var en lavmælt opptreden.

Hennes store fortrinn er den myke og helt særegne stemmen hennes. Denne står også godt til de sangene hun skriver. Selv akkompagnerer hun seg selv på akustisk gitar. Det er en enkel gitarteknikk hun bruker, men den er virkningsfull. Det fungerer godt i forhold til stemmen og musikken hennes.

Vilde Bye sine medmusikanter er to unge gutter på elgitar, perkusjon og kor. Perkusjonisten bruker blant annet en cajon-tromme. Det er den han sitter på. I tillegg har han en analog stomp box som han, ved å bruke foten, lager en rytmepuls. Det interessante var at han fikk ulik lyd etter hvor han slo på denne cajon-tromma. Øverst låt det mer som ei skarptromme.

Gitaristen støttet opp under gitarspillet til Vilde ved å supplere med akkorder,  fills og litt soloer. Dette sto godt til resten av akkompagnementet, og det er heller ikke helt enkelt å gjøre dette. Det ble gode harmonier ut av det. Koringene til guttene var også fine å høre på!

Vilde Bye er allerede i en alder av 19 år, en singer-songwriter. Det var oppløftende å høre at slike finnes rundt om i det ganske land. Musikken var som helhet neddempet, men innimellom ble det litt mer rocke-sound på det hele. Det kan jo være til nytte på konserter over lengre varighet.

Emil Kárlsen på Trykkeriet

Emil Kárlsen er en 23 år gammel sjøsamisk musiker fra Storfjord i Nord-Troms. Som soloartist har han gitt ut et album med tekster på nordsamisk i 2021, Nagirvárrái. Ellers har han rukket å gjøre seg bemerket på festivalscenene med over ti opptredener i 2022. Han ga bare én konsert på Trondheim Calling.

Emil Kárlsen stilte med besetningen slagverk, bass, keyboard, elgitar og akustisk gitar. Dette er litt mindre enn hva han har med på plata si, for der er det også strykere på noen sanger, Arktisk Filharmoni.

Han lærte seg å joike i voksen alder, og han utviklet vel også det samiske språket sitt da. Han lærte det opprinnelig som andrespråk. I tekstene sier han at det blir mer bruk av metaforer og ikke så mye lek med ord på samisk. I det store og hele handler lyrikken om hvordan drømmeverdenen og det underbevisste livet har hatt betydning. På konserten sang han også om å ta vare på viten og lærdom fra de eldre, og han skålte også for kunnskap. Det var nå litt moro, da.

Ok, nå er det altså blitt et album og mange opptredener i kjølvannet av dette. Det er viktig at Trondheim Calling har med en samisk artist. Det er tross alt vår urbefolkning.
Den samiske populærmusikken er mer i vinden nå. Den store pioneren er naturligvis Mari Boine og til dels også Nils-Aslak Valkeapää, men i nyere tid har Stjernekamp-vinner Ella Marie Isaksen virkelig vist vei. Hun spilte på Trodheim Calling i 2020. Jeg sto selv og hørte gruppa hennes.

Opptredenen til Emil Kárlsen var for det meste av typen myke poplåter i midtempo. Dette var ganske fengende låter. Litt luftig gitarspill fra el-gitaristen gjorde seg også godt. Emil demonstrerte også et par joiker til oss. Den første var rolig og karakteriserte bestefaren; den andre var raskere og var ment for fotografen hans.

Mot slutten fikk vi en mer funky låt; på norsk heter den Snø.  Denne skilte seg litt ut på settet og viste vel egentlig at han har litt variasjon å by på. Det var tilnærmet fullt i lokalet under opptredenen.

For de som vil vite mer, så har min kollega Ådne Evjen gjort et lengre intervju med Emil Kárlsen.

Louien på Bar Moskus

Bar Moskus er et veldig lite live-sted i Olav Tryggvasons gate i Trondheim. Det er vel plass til et hundretalls tilhørere, og da er det alvorlig fullt. Det var det også lørdag kveld. Jeg sto helt på sida av scenen, og jeg turte ikke bevege meg lenger innover i lokalet. Lytteopplevelsen ble nå litt deretter.

Ok, Live Miranda Solberg, alias Louien, entret podiet til fastsatt tid. Det var nærmest litt imponerende at gruppen kom seg frem i det tettpakkete lokalet.     Vi fikk en nedtonet og avdempet konsert med musikk i sjangeren visepop, country og kanskje litt folk. De var fire musikere på henholdsvis slagverk, elgitar, bass og akustiske gitarer. Louien selv spilte på en stålstrenger kassegitar under hele settet.  Hun varierte teknikken litt mellom fingerspill og ordinær rytme. På platene kan hun i tillegg ha med strykere i akkompagnementet.

Stemmen hennes er myk, følsom og klangfull. Det er nydelig å høre på både på scenen og på plate. Det var også flott å lytte til når musikerne koret sammen med henne.

Louien har spilt i gruppen Silver Lining, for øvrig en utrolig god gruppe hvor musikkstilen ikke er så ulik den hun har som soloartist. Alene har hun gitt ut plater siden 2019. Det er vel en tilnærmet fullengder fra 2019, None Of My Words, og så kom hun med en EP nå i 2022, Figure Me Out. Det var nå dette stoffet hun presenterte for oss på Bar Moskus.

Litt emosjonelt ble det også for Louien å spille sangen «Heart and Mind Alike.» Dette var fordi den handlet om at faren hennes døde på St. Olav for en del år tilbake. Sangen var til minne om ham. Det var også en enorm koring fra medmusikantene her.

Konserten ble avsluttet med en mer rocka låt med noe vreng på gitaren osv. Folk applauderte og ville ha mer, men dessverre var det slutt. Louien selv syntes det var rimelig stort å få spille for et så fullsatt lokale.

Ådne Evjen:

Drongo på Byscenen

Musikken til bandet Drongo ble på nettsidene til Trondheim Calling beskrevet som en «blanding av space disco, krautrock og technoestetikk.» Det er en ganske så presis betegnelse for instrumentalmusikken Drongo lager, og på Byscenen stilte det åtte mann store bandet klare for forventningsfulle publikummere.

Med to keyboardister i front, vartet bandet opp med lange, rytmiske, elektroniske låter som fikk noen til å danse, mens andre lyttet. Selv om synthene er viktige i lydbildet, ble det levert sterke og gode bidrag fra rytme- og basseksjonen og fra gitaristen.

Drongo er etter sigende navnet på en fugl som etterligner andre fugler for å oppnå goder. Vi skal ikke påstå at alt bandet Drongo driver med er ren etterligning, men det er helt tydelig at de er influert av både de tidligere nevnte sjangerne i tillegg til en dose afrobeat. De koker i hvert fall i hop en smakfull miks som er særdeles medrivende, og da betyr det ikke så mye at de er sparsomme med å kommunisere på annet vis enn gjennom musikken.

Heave Blood & Die

Tromsø-bandet Heave Blood & Die lager mørk, energisk musikk i krysningspunktene mellom hardcore, metal og postpunk/goth. Du slipper ikke unna lett når du er på konsert med bandet som i 2021 ga ut sitt foreløpig siste album Post People for ganske nøyaktig to år siden. Et album de ble nominert til Spellemannpris for.

Bandet røsker tak i deg fra første akkord, og slipper ikke grepet før du er inne i deres mørke univers. Sånn var det i hvert fall på Byscenen denne lørdagskvelden. Det er ikke for ingenting at bandet har spilt på store festivaler som Roskilde og Øyafestivalen. De har også vært oppvarmingsband for Kvelertak.

Det var gøy å se hvor mye bandet tok ut i energi. De kastet briller, headbanget, danset noe tilnærmet ballett og svettet skikkelig ut på scenen. Den musikalske og visuelle opplevelsen går hånd i hånd og i så måte ble dette en konsert som ville gitt sterk uttelling på en eventuell poengskala. Sterkt og svett levert!

Murder Maids på Byscenen

Murder Maids har høstet nærmest ekstatiske tilbakemeldinger for sitt debutalbum Knives Out. Et album som er utgitt på Fucking North Pole Records og som er rock i ganske rett fram format. Man kan forsåvidt også godt kalle det punk, samtidig som jeg hører innslag av band som Motörhead inni der.

Murder Maids framstår som et formidabelt live-band. Der de i mine øyne framstår litt masete i lengden i albumformat, utstråler de en så uforfalsket glede og energi fra scenen at man ikke kan la være å bli begeistret.

Bandet har en herlig frontfigur i Noah Valentin Foshaug. Han løper rundt i bar overkropp i ren Iggy Pop-stil, noen ganger med mikrofonen i hendene, andre ganger med et balltre. Han kommer med utsagn som: «Her kommer en flunke, fette ny låt» og «Herregud, for et deilig publikum!»

Og med et band bak seg som bare harver ut gitarriff, bassganger og tett trommekomp er Murder Maids som skapt for å lage en heidundrende konsertopplevelse. Det gjorde de til gangs for en fullsatt Byscene denne lørdagskvelden.

Fotogalleri: Ådne Evjen