U-FOES @ John Dee

Heftig helaften med U-FOES og gode støttespillere.

Sist uke hadde vi i disharmoni gleden av å bli invitert til lanseringskonsert på John Dee, hvilket var et tilbud vi lett takket ja til. Denne kvelden skulle U-FOES feires, et band som mot slutten av fjoråret ga ut sitt heftige debutalbum «Whiteout». Trioen U-FOES er et relativt ferskt band, men består av alt annet enn grønnskollinger; bandets medlemmer spilte alle sammen i Silence The Foe, et Trondheim-basert hardcoreorkester som herjet den norske undergrunnen på første halvdel av 2000-tallet. Til min glede er supportbandene denne aftenen MoE og Exploding Head Syndrome, to band jeg har både hørt og skrevet om, men aldri sett live tidligere.

Tungetale og sprengende hoder

Tankene går i retning schizofreni og tungetale i det hun hopper mellom rabiate brøl, høylytte hvin og såre ul.

Ikke lenge etter min tilsynelatende veltimede ankomst inntar MoE scenen, og det er brutale saker fra første tone. Min fremste assosiasjon til MoE er det gjennomspeisa albumet «Capsaicin», så jeg har i forkant vært litt nysgjerrig på hva konserten kommer til å bringe. Det viser seg å være så mangt; bandet hamrer, dæljer, brøler og trakterer, og både instrument og publikum får virkelig gjennomgå. Det veksler mellom støyende kaos og (tidvis enormt) groovy riff, og det er en imponerende konsert som serveres.

Spesielt vokalist/bassist Guro Moe har et kult scenenærvær som gjør inntrykk. Hun har en fascinerende og unik sangstil; tankene går i retning schizofreni og tungetale i det hun hopper mellom rabiate brøl, høylytte hvin og såre ul. Husets eksorsist har (heldigvis) gått for dagen, og vi får servert gromlåt etter gromlåt. Særdeles bra!

**Både Guro Moe i MoE og Eirik Ekholdt i Exploding Head Syndrome tok turen ned foran scenen i løpet av oppvarmingskonsertene. Foto: Johannes Andersen**

Punk/hardcore-bandet Exploding Head Syndrome tar over stafettpinnen, og kontrasten er nesten litt morsom. Vokalist Eirik Ekholdt viser seg å være flere hakk mer laidback på scenen, uten at det gjør noe. Hans fremtoning er smilende og sympatisk, mens de øvrige bandmedlemmene står for mye av showinga. Lydbildet er fett og sjangerfaglig spot on, samtidig som låtene inneholder mange inspirerte øyeblikk. Settlisten har rikelig med gode idéer og kule riff, og låter som World Crashes Down og den relativt nye Everyone’s A Target sitter igjen som gode eksempler på dette. Det samme gjør den angivelig selvbevisste The Fine Line Between Hardcore and Hipster, som har et lumsk grunnriff og et interessant mønster på backingvokalene.

Gledelig gjensyn

I det kveldens jubilanter inntar scenen, slår det meg at det er mer enn 15 år siden jeg sist så disse karene live. Den gang spilte de under Silence The Foe-banneret. Mitt pubertale jeg hadde gleden av å se dem på en ungdomsklubb nær tettstedet jeg vokste opp, og det var en skjellsettende opplevelse. Aldri før hadde jeg bevitnet et band med et såpass ekstremt uttrykk og en så eksplosiv energi på scenen. Spoler vi tiden frem til 2019 har riktignok både undertegnede og verden endret oss, men det hindrer meg ikke i å ha høye forventninger i det konserten skal begynne.

Det er ingen tvil: U-FOES leverte virkelig varene.

Det starter med et brak, kan man si. Ved første låt ut, Ice Queen, er volumet ekstremt høyt, og jeg tar meg selv i å frykte at dette er et bevisst valg fra lydmannens side. Det går heldigvis fort over, og fokuset er tilbake på musikken. Vokalist Anders Voldrønning imponerte på «Whiteout», og det er med begeistring jeg registrerer at han klarer å levere skrik av samme kaliber i et konsertformat. I det store og hele låter bandet ganske så likt som på plate, noe jeg har vanskelig for å se på som noe annet enn positivt. Om noe fremhever livesettingen råheten og intensiteten ytterligere. Det er rett og slett dritfett.

**U-FOES ser lyst på det. Foto: Johannes Andersen**

Et godt år i vente

Settlisten følger låtrekkefølgen på «Whiteout», og høydepunktene på plata ender også opp som høydepunkter på konserten. Dette inkluderer de strålende låtene Massive Star (takk!) og The Neverending End, som begge fremføres med briljans. Bangeren Lies Refined A Thousand Times er også blant de feteste øyeblikkene showet har å by på. Samtidig kler også konsertformatet de punka singlene The Getaway og No More No More bra, og begge låtene oppleves å være mer engasjerende live enn på albumet.

Både lyd og bilde sender gjerne tankene i retning zombie-virus og andre biokjemiske mareritt.

Her kan sceneriggen (signert Joffe Myrvold) være en faktor. I løpet av konsertens gang vil det hvite lerretet bak trioen etter hvert vise en rekke morbide bilder og illustrasjoner. De kaustiske riffene og rytmene får en bakgrunn med innvoller, kadavre, stirrende øyne, psykedeliske mønstre og annet uggenskap. Sceneshowet er et velkomment tilskudd, og gjør en god jobb i å understreke bandets eksentriske og egenartede uttrykk. Både lyd og bilde sender gjerne tankene i retning zombie-virus og andre biokjemiske mareritt.

Ukonvensjonelt nok avslutter bandet konserten med to coverlåter, Nirvana’s Breed og The Stooges-klassikeren Search And Destroy. De to numrene ender opp som en upolert og upretensiøs avslutning på konserten, og selv om lydbildet ikke er like spot on som på bandets eget materiale er det unektelig en morsom og tøff finale. Det er ingen tvil: U-FOES leverte virkelig varene. Dersom de holder denne standarden fremover, kan 2019 virkelig bli et gjennombruddsår for bandet. Det ville i hvert fall vært høyst fortjent.