Veins - MIPYAGOWWYEVTASS

Oslo-basert **electronica/rock/galskap-duo med nok en sprelsk fullengder. May I Pour You Another Glass Of Wine While You Enjoy Veins’ Third Album, Sir? Splendid! ble sluppet 19.04 gjennom Slinger Records.**

Vurdering
Veins – MIPYAGOWWYEVTASS: 4/6

Veins er navnet til den musikalske sandkassen til Eric Sharma og Audun Mehl. De debuterte med Welcome To The Broken Age i 2018 og har siden gitt ut fullengderen Girth (2019), EP-en EP (2020) og singelen «The Birthday Song» (2021).

I følge Veins selv er deres nyeste fullengder deres «mest kommersielle utgivelse til dags dato» og at «her bugner det over av låter, som selv Vegard ‘Shortcut’ Larsen ville hatt gleden av å smelle inn på VG-Lista.»

Sell-outs!

I følge Veins selv er deres nyeste fullengder deres «mest kommersielle utgivelse til dags dato«.

Som alltid må det medregnes vesentlige mengder ironi og glimt i øyet fra Veins sin kant. Et (uidentifisert) av to bandmedlemmer skal angivelig være av den oppfatning at dette er den store sellout-skiva som vil bane vei for Veins rett til stjernehimmelen. Dette må nok først og fremst leses som selvironisk satire og (eventuelt) sekundært som berettiget samtids- og kulturkritikk.

Når det er sagt kan det ligge noe i (de presumptivt spøkefulle) uttalelsene. May I Pour You Another Glass Of Wine While You Enjoy Veins’ Third Album, Sir? Splendid! (heretter forkortet til MIPYAGOWWYEVTASS) kan oppleves som noe mer tilgjengelig enn en del av det andre vi har hørt fra Veins. Man kan spekulere i om det er et slags kreativt motsvar til deres notorisk utilgjengelige og gjennomspeisa EP. Sjekk f.eks. ut «The Lord of Fragrance» fra sistnevnte for et godt eksempel på forgjengerens trippy kvaliteter.

Sjangerblandinger og sterk lyrikk

Presseskrivet omtaler videre albumet som «alle sjangre i hele verden stappet inn i godt og vel 30 minutter». Dette er en ganske så treffende beskrivelse, og nok en gang bevises det at sjangerblanding, eksperimenteringsvilje og oppfinnsomhet tilhører Veins’ sterkeste kort. Flere artister og band har ett og annet å lære av deres mildt sagt udogmatiske tilnærming til låtskriving.

Nok en gang bevises det at sjangerblanding, eksperimenteringsvilje og oppfinnsomhet tilhører Veins’ sterkeste kort.

På det tekstlige plan er det atter en gang universelle og eksistensielt tungvektige tema som drøftes, deriblant priskrigen mellom Kiwi og Rema, argumenter mot oppdagelsesreiser i rommet med Ellen Ripley, og hvor pimp Pavens bil er.

Blant høydepunktene på plata finner vi «Axes High», som etterfølger det tidvis Reznor/Ross-aktige åpningssporet «Overture de Horribilis». «Axes High» gjestes av Dwaal-frontmann Bjørnar Kristiansen, som serverer noen av de mer kvlt vokalpassasjene jeg har hørt så langt i år.

Superliga og hiphop

«Basement Pregnancy Blues» er en umiddelbar Veins-klassiker.

Undertegnedes favoritt «Basement Pregnancy Blues» er en umiddelbar Veins-klassiker, og er i så måte i superligaen (dagens ord på lanseringsdatoen) sammen med blant andre «Let’s Play Dead» fra debutskiva og «Monster Under Borrowed Bed» fra Girth. Vel er akkordprogresjonene noe velkjente og visst kan vocoder-effekten à la «Drive»-soundtracket vekke ambivalens hos enkelte; alle eventuelle ankepunkter blekner satt opp mot hvor fengende denne låta faktisk er.

Av de mange sjangermessige krumspringene er det to nye momenter jeg har bitt meg spesielt merke i. Det ene er mer «konvensjonelle» grep fra ekstrem- og vikingmetall, som på tidligere nevnte «Axes High» samt ved bridge og outro på «Born Yet Unborn» (som for øvrig også klasker til med synthwave/chiptune-saker som smaker av klaustrofobi og endetid). Det andre er hiphop (!), som er grunnfjellet for «Mobile Le Pope». Dette friske innslaget preges av sløye beats, scratching, spretne growls, og backingvokaler som kan sende tankene ytterligere i Beastie Boys sin retning.

Vin og brøl

Brøl frem butleren, overfyll vinglasset, og ta deg en runde med dette morsomme albumet.

Det som først og fremst trekker MIPYAGOWWYEVTASS noe ned på karakterskalaen er at det totalt sett er litt for mange låter som kan oppleves noe anonyme. Spesielt de to siste sporene – fete som de enn låter – sliter med å etablere distinkte personligheter, og når sporlisten består av 8 låter blir det desto viktigere å «make ’em count».

Dette til tross: Veins’ tredje fullengder er en lytteropplevelse som både fenger og fascinerer. Vokalen er som alltid ace, og produksjonen fremstår møysommelig kalibrert for å fremheve den oppi alt det andre som skjer. Brøl inn butleren, overfyll vinglasset, og ta deg en runde med dette morsomme albumet.