Bernhoft på Byscenen

En kjølig høstkveld i oktober inviterer Bernhoft oss inn i varmen på Byscenen. Denne gangen stiller han opp på en helt annen måte enn vi har sett ham før. Ingen loop station, ikke noe band eller noen særlig forsterkning. Bare Bernhoft, helt nakent.

Vurdering

Bernhoft på Byscenen 5/6

Jarle Bernhoft er et velkjent navn i musikkbransjen. Han har gitt ut flere soloplater og blitt kjent for sitt one-man-band. I 2011 gjorde Bernhoft seg godt bemerket som soloartist med albumet Solidarity Breaks og låter som «Cmon talk» og «Stay with me». Bernhoft er velfortjent titulert som Årets spellemann 2011 og har i tillegg vært nominert til en Grammy.

Konserten på Byscenen skiller seg fra andre av Bernhofts konserter. Bernhoft står alene på scenen med en akustisk gitar og serverer musikk fra hele sin karriere, samt noen nye låter. Byscenen forteller på sine nettsider at inspirasjonen bak den helakustiske solokonserten forklares best av Bernhoft selv: «De gangene jeg har fått aller størst kick av musikk, er når de som spiller går vekk fra mikrofoner og forsterkere og bruker rommet de er i. (…) Det krever enormt med hjerte på skjorta, mot og ferdigheter å holde på publikummet en hel konsert uten å plugge i gitaren og spille høyt, men jeg er enormt sugen på å klare det.»

Rendyrket vokal og god stemning

Bernhoft entrer scenen med en gitar hengende rundt halsen. Han tar plass foran en mikrofon som typisk blir brukt til å fange opp lyd fra et bluegrass-band. Det oppleves naturlig og uanstrengt. Han åpner konserten med en rolig låt på gitar. Så tidlig som i åpningslåta merker man seg at Bernhoft har en distinkt nerve i stemmen. Han utnytter sin rendyrkede vokal på en utmerket måte. Andre låt i settet er «California» fra albumet Humanoid, som ble sluppet i 2018. Her er det lett å la seg imponere over artistens gitarspill. Fingrene glir over gitarhalsen og produserer et altoppslukende musikalsk uttrykk.

Allerede fra første øyeblikk klarer Bernhoft å fange publikum, og han eier rommet med sin fengslende tilstedeværelse. Mellom låtene har han et lettbeint preg og vitser om rare og gøyale konsertopplevelser. Latteren sitter løst i rommet og Bernhoft vet virkelig å underholde. Fremtoningen hans minner om den av en komiker, uten at det på noen måte går ut over hans profesjonalitet og formidlingsevne som musiker.

Låta «Stay with me» er kjent og kjær, og fremføres på flygel. Den er varm, fin og ligner i stor grad på studioinnspillingen. Dette er en generell tendens for konserten. Bernhofts fremførelser ligger tett opp mot det vi er kjent med fra innspilling. Ved flere anledninger oppfattes det kjærkomment, men tidvis blir det for forutsigbart. I tilfellene hvor Bernhoft velger å krydre framførelsene med løp over tangentene eller variasjoner i vokal er det høyst forfriskende.

 

Teatralsk og raffinert

Blant flust av originale låter trekker Bernhoft inn noen utvalgte cover-låter. «Jealous guy» av John Lennon er absolutt verdt å fremheve. Bernhofts versjon av låta har en lett tone med et tydelig blues-preg. Artisten gjør vokalen mørk og lys, hes og klar om hverandre. Han underholder og spiller teater på scenen. Publikum responderer med latter og bekreftende tilrop. Bernhoft fremfører låta på mesterlig vis og effekten av ansiktsuttrykk og innlevelse er fortryllende. Han briljerer med sine teatralske egenskaper.

Utover innlevelsen man kan se med øynene er den auditive innlevelsen solid. Bernhofts stemme er rå, konsentrert og raffinert. Vokalen er vekslende skjelvende og stødig, alt etter hva som passer seg. Han leker med forskjellige teknikker og farger musikken med innslag av ømhet, glede og sårbarhet. Han har absolutt stålkontroll og en upåklagelig dybde i sin formidling.

Veltrent og utilslørt sceneskikkelse

I små øyeblikk ønsker man seg at Bernhoft skal rive seg løs fra låtenes vante form og tilby nye variasjoner i piano, gitarspill eller vokal. Disse øyeblikkene er heldigvis sjeldne, for artisten er en veltrent sceneskikkelse og vet når det egner seg å sprite opp.

Noen låter introduseres som nye, men minner veldig om låter vi har hørt før. Dette er likevel ikke noe som påvirker konsertens helhet i altfor stor grad. Det virker som at Bernhoft har det skikkelig bra på scenen og det har vi i salen det også. Helt enkelt kan man si at Bernhoft er en jovial person og en musiker med et vanvittig stort talent.

Konserten på Byscenen er i det hele tatt glimrende. Fra de lune låtene til det mer lekne og spretne leverer Bernhoft 100%. Det er ikke hvem som helst som klarer å holde på publikums nysgjerrighet i halvannen time, og det helt uten nevneverdige hjelpemidler. Dette er en bragd det står stor respekt av. Bernhoft er også veldig god på å variere intensiteten i musikken sin. Det dynamiske spennet er stort og har enorm verdi. Konserten står til forventingene og Bernhoft viser godt hvem han er som musiker. Han er utilslørt og ærlig, og dette forankres i en av artistens siste kommentarer: «Jeg heter Jarle. Schnakkas!»