Fredag den 4. mars slapp Fieh sitt andre album In the Sun in the Rain. Gjengen bak den nye plata består av syv unge musikere godt støttet av superstjerne-produsent Lars Horntveth (Jaga Jazzist). Sistnevnte kan skryte på seg et saftig utvalg av tidligere samarbeid. Her kan man trekke frem navn som Susanne Sundfør og Kimbra, blant andre!
Vurdering
Fieh – In the Sun in the Rain 5/6
Vurdering
Fieh – In the Sun in the Rain 5/6Like barn leker best
Musikerne i Fieh er samtidig dyktige og drevne musikere som er å finne i en rekke andre, spennende prosjekter. Blant andre Tigerstate og Why Kai som markerte seg sterkt under fjorårets by:Larm. Store deler av gjengen har bakgrunn fra NMH (Norges musikkhøgskole) og ryktene skal ha det til at de funker veldig godt som samkjørt vennegjeng både på og av scenen.
Selv om musikerne gjerne viser stor spennvidde når det gjelder utvalg av inspirasjonskilder, er det de overlappende titanene i bl.a. The Roots, The Beatles og Erykah Badu som funker som musikalsk lim i gruppa. I samme slengen skal det gjerne nevnes at man innimellom føler at Joni Mitchell (som også trekkes frem som inspirasjonskilde for bandet) puster en i nakken når det kommer til noe av særpreget i tekstene og er til stede i de sårere øyeblikkene på scenen.
Har dratt frem pussekluten
For musikerne i Fieh er ikke dette en opsjon – dette er en målbevisst og lidenskapelig vennegjeng som vet hvordan de må jobbe for å oppnå verdensherredømme.
Plata er den andre fra bandet, og de fortsetter i riktig retning med god utvikling. Her er samspillet, melodiene og tekstene pusset og polert til de skinner om kapp med den gode stemninga som gjengen i Fieh serverer. De sikter forbi horisonten som oss andre, vanlige dødelige må forholde oss til og gønner mot stjernene! Her er det flere konserter i Statene som står på timeplanen, samt en tur innom den viktige South by Southwest-festivalen i Austin, Texas.
Dette kommer i stor grad som følge av den glimrende selvtitulerte debut-platen som de slapp allerede i 2019. Mye av jobben innen promotering later til å bli lekende lett når man allerede har ei solid plate i ryggen. Selv om man da gjerne risikerer å sole seg litt for lenge i glansen. For musikerne i Fieh er ikke dette en opsjon. Dette er en målbevisst og lidenskapelig vennegjeng, som vet hvordan de må jobbe for å oppnå verdensherredømme.
Er det virkelig lov til å ha det så gøy som dette?
Plata er både leken og seriøs på samme tid. Noe som blir formidlet til lytteren allerede i de første sekundene etter at man har senket nåla. Et tydelig klassisk-inspirert introsegment blir brutt opp av vårt første møte med det funky kompet som gjennomsyrer resten av albumet.
Likevel er det «Grendehus Funkadelic» som er det soleklare høydepunktet på plata.
Det er noe nesten sjenert ved åpningslåta, som inviterer til litt mer melankolsk lytting en det som kreves av låten som følger, «Fast Food». Dette er et ganske streit, gira neo-funk/R&B spor, som gir god plass til de dyktige medvokalistene (for ikke å nevne bassen!).
Plata holder seg i dette noe tilbakelente tonelaget på «Telephone Girl» og singelen «Rosalie». Her er det lett å lene seg tilbake og bare kjenne på at kroppen beveger seg til takten på eget initiativ, men man mister aldri respekten for hvor tight samspill man samtidig er vitne til. Likevel er det «Grendehus Funkadelic» som er det soleklare høydepunktet på plata. Dette føles som punktet hvor alle inspirasjonskildene møtes, og hvor bandet later til å ha det absolutt gøyest – det er så deilig!
Senker tempo igjen
På «Rooftop» får vi et vakkert møte med blåserne som bryter gjennom de melankolske tekstlinjene, og er ellers en sterk konkurrent til mest spennende låt på plata.
Etter dette tar plata og senker tempo igjen. Noe som gir oss mulighet til å trekke pusten gjennom det romantiske, bortimot ballade-aktige sporene «Allthetimeevenwhen» og «Englishman». To innslag som er tydelig mer svevende enn de andre låtene på plata. På «Rooftop» får vi et vakkert møte med blåserne som bryter gjennom de melankolske tekstlinjene, og er ellers en sterk konkurrent til mest spennende låt på plata.
«Anger Management» holder det i samme nabolag, med mange av de samme kvalitetene som gjorde «Rooftop» til et interessant innslag. Denne gangen skrur de ned tempoet og har noen småpsykedeliske elementer tydeligere i lydbildet. Rytmeavdelingen er tilbake i førersetet på «Howcome», som er siste møte med opp-tempo låter på plata, før vi får en raus avslutning i «Hero». Denne fungerer veldig fint som siste spor, da det føles litt som om den forener alle de musikalske sidesporene vi har blitt eksponert for på reisen. Det er et ordentlig fint spor som gir lytteren følelsen av å ha hørt gjennom et helhetlig, gjennomtenkt album (noe vi nemlig akkurat har gjort!).
Vær den første til å kommentere