Inferno 2022 – Søndag

Inferno nådde sin siste dag. Mange var nok slitne og straks klare for å legge inn håndkleet, men festivalen klarte likevel å produsere fantastiske øyeblikk som holdt moralen oppe.

Vurdering

Oranssi Pazuzu på Inferno 2022: 6/6

Oranssi Pazuzu fra Finland spiller sin egne sære blanding av black metal, spacerock, prog og fandens oldemor. De fleste medlemmene spiller flere instrumenter på scenen, deriblant trombone; bandets sound er lite bundet til sjanger-restriksjoner.

Det som går igjen er at låtene bygger opp og bygger opp før de plutselig bare løsner, i en herlig kakofoni av lasersynth, primale skrik, vrenggitar og polyrytmisk perkusjon.

Bemerkelsesverdig lyd og lys

Oranssi Pazuzu har nok blant festivalens beste lyd; sannsynligvis mye hjulpet av at det meste på scenen er tilsynelatende medbrakt. Etter endt festival hørte jeg en låt på anlegg, og lydbildet var omtrent helt identisk. Virkelig imponerende! Bandet benytter ikke backingspor eller klikk så hvidt jeg vet, men er likevel utrolig tighte. De kjenner nok hverandre utrolig godt, og groover sammen noe grassalt.

Lysshowet er verdt å nevne her også, da det har en egen karakteristikk jeg ikke har sett andre band bruke på samme måte under festivalen. Jeg vet ikke hvor nøye det er planlagt på forhånd, men det tilføyer en ekstra dimensjon til sceneshowet. Det virker også som om bandet overlater minst mulig til tilfeldighet, så det skulle ikke forundre meg. Farger danser og lokker, stråler og løsner, i takt med musikken.

Bandet snakker ikke mye imellom låter, faktisk tror jeg det eneste som ble sagt var et forvarsel på at neste låt ble den siste. Vipps er den ferdig, og publikum står trollbundet igjen. En spennende oppvisning fra et band jeg definitivt kommer til å sjekke ut mer av!

Vurdering

Order på Inferno 2022: 5/6

Order er en ikke veldig gammel konstellasjon, men medlemmene har lang fartstid i Norges hardrock-miljø. Trommeslager Manheim og vokalist Messiah fikk sin start som medlemmer i legendariske Mayhem, gitarist Anders Odden stiftet deathmetal-ensemblet Cadaver, og bassist Stu Manx var en periode med i Gluecifer. Rutinerte karer, altså.

Under Order-navnet har de rukket å gi ut to plater siden 2013. Sist ut av disse er The Gospel fra i fjor, som har høstet rikelig med god kritikk.

Groove og guffenhet

Det er vanskelig å sette musikken til Order i en enkel bås. Det er en slags form for ekstrem metall, dog fylt med groove, hooks og god låtskriving. Vokalist Messiah veksler mellom å messe, skrike, brøle og fortelle med den største selvfølgelighet. Bass og gitar fyller lydbildet med kromatiske toner og hardtslående riff, godt hjulpet av et slagverk som fokuserer på groove og å tjene låtene, fremfor å spille fem tusen kilometer i sekundet bare fordi man kan. Order har godt samspill denne kvelden, og ser ut til å trives på scenen.

Fremst mot scenen er lyden adekvat, og alle instrumentene skjærer igjennom tålelig greit. Jeg erfarte ingen svikt i det tekniske, så det var lett å bli integrert med soundet og «drømme seg bort». Bandet presenterer låter fra begge platene, og spesielt «Winter» og «Bringer of Salt» skilte seg ut som godt fremført i mine ører.

På siste låt kommer en utrolig langhåret hekseskikkelse på scenen, skjelvende og ristende, og blod fosser fra munnen. Et guffent og innovativt innslag som legger en ekstra stemning til bandets scene-estetikk. Seansen varer kanskje noe lengre enn nødvendig, verken band eller publikum interagerer noe nevneverdig, men uten tvil et minneverdig og merksnodig show.

Vurdering

Taake på Inferno 2022: 5/6

Taake er enmannsbandet til Hoest aka Ørjan Stedjeberg, og har holdt på i et eller annet format siden 1993. Sist jeg anmeldte Taake på Inferno var forrige gang festivalen fant sted, da i 2019. Ikke mye er forskjellig ser jeg når jeg leser anmeldelsen fra den gang på ny.

Dermed har bandet teknisk sett prestert å spille to Inferno-festivaler på rad, noe jeg sjeldent kan huske å ha skjedd med noe som helst band.

Høy standard

Bandets sound er godt plantet innenfor black metal, men anvender snedige vendinger og smakfullt krydder for å sprite opp låtene. Live har han med seg kompetente musikere som gjengir materialet med god innlevelse.

Showet holder høy standard, og tar for seg primært låter fra 2011 og fremover. Selv om noen i publikum savnet mer gammelt materiale, plager det ikke meg noe nevneverdig. Utvalget klinger godt og fungerer bra som konsertmateriale. Hoest har litt trøbbel med en mikrofon som smeller underveis. Til sist dør den midt i et vers, men han kaster ikke bort tid og henter sporentreks mikrofonen til backingvokalisten og fullfører konserten med den. Lytteropplevelsen blir lite forstyrret. Ellers er det ikke mye å utsette på lyden. Skarptromma var kanskje noe anonym.

Banjosoloen på låta «Myr» er (selvfølgelig) med denne gangen også, til noens store glede og noens store forargelse. Dog lyder den ikke like frisk ut denne kvelden som for tre år siden, det kommer en eller annen ulyd fra et eller annet sted. Veldig merkelig. Selve spillingen er det ikke noe å utsette på, da.

De siste tonene klinger ut, og Hoest ønsker oss en god påske. Brått var festivalen ferdig.

Noen siste tanker

Årets festival var et deilig utpust etter to år med å holde pusten. I formatet var det som om de siste to årene ikke hadde skjedd, og endelig kunne Inferno «2020» gå av stabelen. Lineupen var jo stort sett uendret fra den gang festivalen skulle skje først.

Det beste jeg kan si om festivalen er vel at alt føltes ut «som vanlig», selv om hva som var vanlig var i flux under pandemien. Det ga en utrolig lettelse å se mange man ikke hadde sett på en lang stund, mange fra utlandet, samlet under samme tak for å dyrke samme musikkinteresse.

Kort oppsummert: kaotisk, klaustrofobisk og befriende. Akkurat som det var før.