Intervju med Kaktus Einarsson

Kaktus Einarsson pressbilde
Pressefoto/press photo
Islandske Kaktus Einarsson er 29 år, men har allerede vært profesjonell musiker i nesten 20 år. Han startet i en alder av ti med å spille trompet i det eksperimentelle elektronika-bandet Ghostigital. Et band hvor faren Einar Örn fra Sugarcubes spilte en sentral rolle. Einar spiller også trompet og blir beskrevet som Islands første punker. Han er en kjent islandsk politiker, og har sittet i bystyret i Reykjavik.

This interview is also available in English here.

Kaktus fortsatte etter hvert karrieren med techno-bandet Captain Fufanu, som senere ble postpunk-bandet Fufanu. Fufanu ga ut tre album og en EP. Bandet har varmet opp for store navn som Radiohead og Damon Albarn.

Kaktus Einarsson ga nylig ut sitt første soloalbum Kick the Ladder, et album vi anmeldte her i disharmoni. Han har også blitt far til en nå ni måneder gammel datter. Utstyrt med babycall mens datteren sov, stilte Kaktus opp på Zoom fra leiligheten i Reykjavik for å snakke om det nye albumet, om det å være far, om hans støttende foreldre og om hva som er hans musikalske kilder.

Hvordan er livet på Island akkurat nå?

– Livet i den gamle delen av Reykjavik er bra! Det blåser fortsatt litt kald nordavind, men det er ganske mildt, så jeg antar at sommeren er like rundt hjørnet.

Du har nettopp gitt ut ditt første soloalbum, Kick the Ladder. Hvordan føles det å gi ut et soloalbum sammenlignet med å gi ut album med et band?

– Det er skumlere fordi du ikke har noen å gjemme deg bak. Jeg er fullt og helt ansvarlig for dette albumet og har lagt veldig mye av meg selv i det. Jeg ønsket å forsikre meg om at dette var det beste produktet jeg kunne få til akkurat nå.

– Jeg er fullt og helt ansvarlig for dette albumet og har lagt veldig mye av meg selv i det.

På albumet har du samarbeidet med den franske pianisten Thibault Gomez. Kan du si litt om hva han har bidratt med?

– Albumet ville ikke ha blitt som det har blitt uten ham. Jeg hadde en idé om å bruke utvidede – og uvanlige – spilleteknikker på klassiske instrumenter på plata. Thibault er en fantastisk fyr, men han var ikke vant til å gjøre «pop» -musikk. Han gikk til verks med stor begeistring, og vi eksperimenterte mye underveis. Noen av idéene forkastet vi, men det meste av det fungerte bra.

– Jeg må også gi honnør til produsenten min, Kurt Uenala. Ikke bare hadde vi et godt profesjonelt forhold, men vi utviklet også et godt vennskap. Jeg kan ikke takke ham nok for hans bidrag.

I min anmeldelse av albumet antok jeg at det å bli far måtte ha gjort noe med deg som tekstforfatter. Har det?

– Det har det virkelig gjort. Vi fant akkurat ut at vi skulle ha baby da jeg dro til New York for å fullføre albumet. Jeg hadde denne jetlag-drømmen, en blanding mellom en drøm og en fantasi egentlig, om ei lita jente som løp med en drage på en strand jeg kjenner godt til. Hun var så fri, og jeg så dragen fly mellom skyene inn i en eller annen fantasiverden. Jeg ble virkelig fascinert av drømmen, og jeg tror det var fordi jeg skulle bli far. Jeg tenkte: «Hvorfor være så seriøs, hvorfor ikke slippe det indre barnet løs?». Etter drømmen skrev jeg om teksten til “Oceans Heart” i studio.

– Jeg tenkte: «Hvorfor være så seriøs, hvorfor ikke slippe det indre barnet løs?».

– Jeg skrev teksten til sangen «Chimes» i en periode hvor jeg sørget over tapet av et familiemedlem. Da jeg leste teksten før den siste vokal-innspillingen, skjønte jeg at det egentlig handlet om meg som var spent på å bli far. Noen ganger gir tekster ny mening en stund etter at man har skrevet dem.

Etter det jeg har lest handler «Hypnotized» om innvandrere som blir utvist fra Island. Kan du si litt mer om teksten?

– Det handler i bunn og grunn om barns vakre ærlighet og klarhet. Gnisten til å skrive sangen ble tent da innvandrerbarna skulle deporteres. Skolekameratene deres, og mange andre barn, arrangerte en protestmarsj. I likhet med Greta Thunberg viste de ingen frykt, de bare gjorde det. Jeg spurte meg selv: “Hvorfor er barna så fryktløse? De ser det så tydelig, så svart og hvitt ”. Når vi blir voksne, begynner vi å komplisere ting og bli mer diffuse.

«We can do things halfway/And still have our holiday»

Hva symboliserer drivhuset i videoen?

– Jeg entrer den svarthvite, og skitne, verdenen glad og lykkelig. Ungene i videoen er redde og bekymrede, og jeg går gjennom deres verden med skylapper på og føler meg super. Jeg spiller rollen som den voksne som ikke ser det som er dårlig og feil. Jeg går inn i en utopisk verden i drivhuset.

Videoene til singlene er veldig filmatiske og til dels eksperimentelle. Hvor viktig er videoer for deg?

– Da plateselskapet spurte om videoer til albumet, hadde jeg allerede bestemt meg for ikke å lage flere uavhengige videoer regissert av forskjellige mennesker. Jeg ønsket at videoene skulle være kunstverk som passet til musikken. Videoene til sangene er på én måte uavhengige, men de utgjør samtidig en helhet.

– Videoene til sangene er på én måte uavhengige, men de utgjør samtidig en helhet.

Videoene er laget av Snorri Bros. Kan du si litt om dem?

– Ja. Det er to islandske karer som opprinnelig var fotografer. De dro til New York og endte opp med å begynne å lage imponerende videoer. De har bl.a. laget videoer for artister som R.E.M og reklame for Nokia og Hummel. Splittskjermidéen kommer fra regissøren Tómas Örn Tómasson. Jeg hadde idéen om meg som en gjennomgangsfigur med gitar i hver video. På den neste videoen, som er til «Oceans Heart», vil det være med en islandsk maler.

Kan en virkelig god video pushe musikken?

– Du kan gi publikum en bedre sjanse til å komme inn i musikken og forstå den kunstneriske idéen bak musikken. Da er det viktig at bildene og musikken snakker sammen og passer til hverandre. Jeg tror gode musikkvideoer kan gjøre mye for band og artister.

Hvordan har det faktum at faren din er musiker påvirket deg som artist? Har han gitt deg noen nyttige tips og triks underveis?

– Faren min har vært en del av min musikk-karriere fra starten av som hovedrådgiver og kollega. Jeg var en del av bandet Ghostigital sammen med faren min fra jeg var ti. Vi snakker om prosjektene mine nesten hver dag. Moren min – hun er danser – fortjener forresten like mye ære som faren min for at jeg har blitt musiker.

– Jeg hadde litt problemer med det da vi dannet Fufanu. Folk sa: «Ah, det er Kaktus, sønn av Einar fra Sugarcubes», og sånne ting. Jeg husker en journalist spurte meg da Captain Fufanu endret seg til Fufanu: «Er det faren din som har oppfordret dere til å bli rockeband? ». Nei, dette var min greie, ikke noe jeg gjorde på grunn av faren min. Når det er sagt: I dag er jeg kjempeglad i og stolt av foreldrene mine. Jeg skylder dem så mye for alt de har gjort for meg.

Vil du si at du er inspirert av en andre islandske artister?

– Det første navnet jeg kommer på, er bandet Hairdoctor. Jeg ble superfan av dem da jeg var yngre, og musikken deres ble en stor del av livet mitt. Sangeren i bandet, Jón Atli Helgason, spilte bass med Fufanu og spiller bass på albumet mitt på sangen «No Runaway». I dag er han min beste venn, han er som en storebror.

Hvilken musikk lytter du til for øyeblikket?

– Jeg hører mye på den franske spektralisten Sir Gérard Grisey, han er en klassisk samtidskomponist. Jeg er veldig glad i arbeidet hans og idéene han brakte inn i musikkscenen fra tidlig 80-tall.

– Jeg må nevne den avdøde perkusjonisten Tony Allen. Han har hatt stor innflytelse på meg, og jeg var heldig nok til å bli litt kjent med Tony gjennom å jobbe med Damon Albarn. Tony Allen pleide å spille med Fela Kuti, og jeg elsker afrobeat. Jeg hører også på marokkansk gnawa-musikk.

– Jeg så Damon Albarn spille en stream fra Glastonbury. Det hørtes fint ut, så jeg gleder meg veldig til hans nye album kommer. Et album han har skrevet i huset sitt på Island.

– Jeg elsker også bandet Altin Gun fra Nederland og et band som heter School of X.

Hva skjer med Fufanu?

– Alle bandmedlemmene har det bra. Jeg og Gulli, gitaristen, har laget musikk siden vi var 16 år. Vi hadde brukt så mye tid sammen på å lage musikk at det var viktig at brøt ut for å prøve finne ut hvem vi er og hvor vi står. Gulli har alltid produsert og hatt sideprosjekter som bandet russian.girls. Det hadde vært travle år for Fufanu med innspillinger og turnéer, så jeg var veldig klar for å prøve å finne ut hvem jeg er som person. Musikken jeg lagde passet ikke helt Fufanu, jeg ønsket ikke å tvinge det på dem.

– Musikken jeg lagde passet ikke helt Fufanu, jeg ønsket ikke å tvinge det på dem.

Jeg så Fufanu på by:Larm i Oslo i 2017. Hvordan var det å spille der?

– Vi spilte på Blå og i Kulturkirken Jakob. Vi hadde litt problemer på by:Larm faktisk. To fra gruppen ble sparket ut fra Blå fordi de ble nektet å kjøpe flere drinker. På det andre showet hadde Gulli et stort trekors som han hadde tillatelse til å ta med på scenen. Sikkerhetsfolkene trodde ikke på ham. De prøvde å ta korset ned fra scenen flere ganger, og Gulli tok det tilbake. Det var morsomt!

Har du noen planer om å spille live i nær fremtid?

– Jeg har booket en turné som nå er utsatt til juni 2022 . Jeg skal være oppvarmer for John Grant, som bor på Island. Det er meg på gitar og Thibault på piano. Jeg er ekstremt spent på det liveoppsettet. I fjor sommer plaget Covid-19 meg ikke i det hele tatt. Kjæresten min var gravid, og vi slappet bare av og var i ro. Nå klør jeg virkelig i fingrene etter å spille live igjen!

Hjemmesiden til Kaktus Einarsson.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*