Shame – Drunk Tank Pink

Foto: Sam Gregg

Vurdering

Shame – Drunk Tank Pink: 5/6Karakter 5
Herlig postpunk ispedd en dose new wave fra London-bandet Shame på det nye albumet Drunk Tank Pink.

“Now what you see is what you get/I still don’t know the alphabet” snerrer vokalist Charlie Steen i åpningslåten på Shame sitt nye album Drunk Tank Pink. Det kunne kanskje tolkes som om musikken til Shame er forutsigbar og kjedelig, men sånn er det langt fra. På det nye albumet har de brukt en litt anna innfallsvinkel: De har blandet inn en god dose nervøs new wave.

Utløp for frustrasjon

Shame debuterte med et brak i 2018 med Songs of Praise. Med ungdommelig pågangsmot og spilleglede slo de seg inn i musikkhjertene til de av oss om liker punka og frampå musikk med tekster rett fra levra: «My nails ain’t manicured/My voice ain’t the best you’ve heard/And you can choose to hate my words/But do I give a fuck?». No fucks given fra både Charlie Steen og resten av bandet på debutalbumet altså. Albumutgivelsen ble også etterfulgt av heftig turnevirksomhet, også her i landet (Buktafestivalen, Øyafestivalen).

På det nye albumet har de brukt en litt anna innfallsvinkel: De har blandet inn en god dose nervøs new wave.

Både Steen og gitarist Sean Coyle-Smith gikk på en smell da de

plutselig ikke hadde noen konserter eller turnéer å se fram til under koronatiden. Steen fikk først utløp for frustrasjon gjennom utagerende festing og oljemaling. Tittelen Drunk Tank Pink referer for øvrig til en type rosa som brukes i fyllearresten. Frontfigur Charlie Steen barrikaderte seg på et rosa rom for å skrive tekstene til albumet.

Mindre forutsigbart gitarspill

Gitarist Coyle-Smith var drittlei av å spille den samme type riff og gitarløp igjen og igjen. Det resulterte i at han prøvde så godt han kunne å la gitaren låte mindre forutsigbart.

Det Shame gjør på Drunk Tank Pink er så langt unna publikumsfrieri som man kan komme. Shame vil videre, stillstand er ikke noe alternativ.

Det er særdeles hørbart på Drunk Tank Pink, hvor gitararbeidet virkelig har tatt et steg videre og hvor synthene utgjør mer av lydbildet enn før. Ikke at det mangler aggressivitet og punch i låtene. En låt som «Great Dog» f.eks., skjener avgårde som en fisketrailer ute av kontroll. Eller den påfølgende kjappfotede låten «6/1» som ville fått Parquet Courts til å nikke anerkjennende. Det er flere artister man får assossiasjoner til når man lytter til albumet. The Fall, Talking Heads og XTC er noen av dem.

Og a propos gitar- og synth-arbeid: Sjekk ut den råtøffe låten «Harsh Degrees» hvor bandet virkelig får utløp for sin eksperimentelle trang pluss en god dose frustrasjon.: «Stretch my bones, crack my back/This ain’t love, it’s just a form of attack». Det Shame gjør på Drunk Tank Pink er så langt unna publikumsfrieri som man kan komme. Shame vil videre, stillstand er ikke noe alternativ.

Sonisk kaos

Albumet må gjennom en del gjennomspillinger før det sitter, men når det gjør det, blir man rikelig belønnet.

Bare for å ytterligere understreke sin gi faen-holdning og frustrasjon, avslutter de albumet med den seks minutter lange «Station Wagon» som ender opp i sonisk kaos.

Albumet må gjennom en del gjennomspillinger før det sitter, men når det gjør det, blir man rikelig belønnet. «Move that cloud/Join us on Planet Cluj», skriker Charlie Steen ut på slutten på slutten av den siste låten. Om vi ikke blir med dit, så vil vi i alle fall følge Shame sin videre musikalske ferd. Det blir spennende å se hva de finner på neste gang.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*