Zeal & Ardor @ Parkteatret

Sjangerbomben Zeal & Ardor kom endelig tilbake til Oslo.

Foto: Sadan Ekdemir

Sveitsiske Zeal & Ardor spiller avantgarde-metall, og har i løpet av relativt kort tid opparbeidet seg en imponerende lytterskare. Forklaringen er enkel: få, hvis noen, har laget en tilsvarende sjangerblanding og fått det til å funke så bra. På papiret er oppskriften først og fremst morsom; det å blande deltablues, spirituals og sortmetall høres ut som en idé som aldri ville forlatt nachspielet (eller nettforumet). Men Zeal & Ardor, ledet av sveitsisk-amerikanske Manuel Gagneux, har realisert nettopp dette, og i kveld skal galskapen fremføres på et utsolgt Parkteater.

Lagarbeid

Kveldens forrett er en finsk duo som går under navnet NYOS. På scenen står et minimalistisk, jazz-aktig trommesett, samt en gitarrigg med et visst teknologinivå. Gitarist Tom Brooke og trommeslager Tuomas Kainulainen inntar scenen uten særlig bravur, men får fort publikums oppmerksomhet når de begynner å spille. Kort tid etter at første sang er i gang reagerer jeg på den uvanlige bruken av loop i låta, og det vil snart vise seg at dette er bandets hemmelige våpen.

Låtene bygges lagvis gjennom effektbrettet, og sjeldent ser man ser man en gitarist såpass avhengig av fotarbeidet som det Brooke er. Gjennom hele konserten spiller han inn grunnriff og bygger flere lag med sprø, skiftende melodier oppå i etterkant. Som oftest ender det opp som et teksturfylt lydbilde, og det høres virkelig ut som om det er flere enn to personer på scenen.

Det er ingen vokal i NYOS’ musikk, men det er en betraktelig variasjon både i og mellom låtene. Forskjellen mellom låtene Harlem og LAS illustrerer dette godt; førstnevnte har et cyberpunk-aktig, dystopisk lydbilde, mens sistnevnte blander optimisme og spretne, nærmest Super Mario-aktige toner. Flere ganger gjennom konserten er det Godflesh-vibber å spore, og det er strengt tatt aldri feil. Kainulainens komplekse dog dønnpresise tromming gjør det hele desto ennå mer imponerende, og det helt åpenbart at denne duoen har mye bra foran seg.

Bra, men…

I det kveldens hovedattraksjon skal innta scenen har det blitt vesentlig trangere om plassen. Mange har kommet for å se Zeal & Ardor, som er i Oslo for andre gang. Sist gang var på Vulkan Arena, hvor de var et av høydepunktene under årets by:Larm Black. Siden sist visitt har de rukket å gi ut «Stranger Fruit», et album som videreførte og raffinerte den fascinerende sounden fra debuten «Devil Is Fine». Deres kritikerroste andreplate er, som navnet skulle tilsi, ikke lastet til randen med sommerslige feelgood-låter; albumets tematikk er sentrert rundt okkultisme, vold, død, og andre mørke aspekter av menneskets atferd og historie. Her er det bare å glede seg.

Bandet entrer scenen akkompagnert av den rave-aktige instrumentalen Sacrilegium I. Zeal & Ardor anno 2018 teller seks personer på scenen, hvorav to personer er korister. Det betyr ikke at de har lite å gjøre, ettersom den messende koringen er en sentral del av bandets sound. Første låt ut er In Ashes, og selv om det låter fett ender det opp som et litt antiklimatisk åpningsnummer. Det er som om den helt store energien uteblir, og kommer heller ikke helt frem under fremføringen av tredjelåt Servants heller.

Det i seg selv er synd ettersom det er blant de beste sporene fra årets fullengder, og når selv også Come On Down preges litt av det samme begynner jeg å bli engstelig. Har bandet, som leverte en kraftsalve av en konsert sist, blitt slitne av å turnére? Blir dette en «Bra, men…»-konsert, og ikke noe mer?

Eksplosivt

Heldigvis slipper jeg å kverne på disse skumle hypotesene særlig mye lenger. Neste låt ut er Blood In The River, og det ender opp som en nærmest eksplosiv fremføring. Det skrikes og messes som om det sto om livet. Energien tas med videre inn i Row Row, en panikkartet kraftsalve av en låt. I løpet av denne og neste låt, You Ain’t Coming Back, tenker jeg at det skal godt gjøres å ikke anerkjenne Gagneux’ evner og bredde som vokalist. Det hoppes hyppig mellom skriking, growling, og angstfull clean-ish vocals, og innlevelsen er den samme uavhengig av stilart.

Flere av de følgende låtene nyter godt av dette; isolert er en del av dem de blant de mer anonyme, men Gagneux løfter dem virkelig opp. Låtene fremføres effektivt og nærmest uten pauser imellom. Jubelen fra publikum har likevel en stadig oppadgående kurve mellom låtene, hvilket delvis kanskje kan tilskrives helgefysikkens lover. Etter Ship On Fire, et av konsertens høydepunkter, forklarer Gagneux fraværet av interaksjon med publikum med at «we are a band of few words, it’s not what you fucking paid for«. Det spilles også hittil uutgitt materiale, og spesielt den ustriglede thrash/bluegrass-kreasjonen Cut Me er en gledelig overraskelse.

Den neste delen av konserten, dvs. de resterende låtene før ekstranumrene, ender opp som kveldens beste. Gravedigger’s Chant er ikke blant favorittene mine på plate, men den gjør seg særdeles bra live. Children’s Summon gir plenty med okkulte vibber, og den mildt sagt nedstemmende Built On Ashes leveres med kanskje kveldens beste vokalprestasjoner fra Gagneux. Don’t You Dare er siste før bandet går av scenen, og flere enn meg virker å ha denne blant sine favoritter; den lumske og autoritære låten får særs god respons fra publikum.

Jubel og glede

Bandet manes tilbake for ekstranumre gjennom en bemerkelsesverdig høy jubling og applaudering fra salen. Bandet virker smått overveldet (dog fornøyde) med entusiasmen, og en tilsynelatende forlegen Gagneux konstaterer at stereotypen om lavmælte nordmenn åpenbart ikke er berettiget. Til applaus, selvsagt. Første del av ekstranummeret består av We Can’t Be Found, som ikke overraskende etterfulges av en allsang-preget Devil Is Fine. Etter litt mer sympatisk småprat fra Gagneux avsluttes kvelden med Baphomet, en uutgitt låt som dessverre ikke treffer helt hjem hos undertegnede.

Zeal & Ardor er et fascinerende unikum i metallfloraen, og det er lett å skjønne hvorfor såpass mange valfarter for å se dem. Det uvanlige lydbildet fenger så vel som fascinerer, og de heftige mutasjonene fra deltablues til ekstremmetall sikrer en dynamisk konsert med mange høydepunkter. Utfordringen med slike låtstrukturer er fallhøyde; dersom låtene fremføres med noe som oppleves som mindre enn hundre prosent dedikasjon, blir det fort litt «off».

Jeg synes i tillegg at settlistens ekstranumre kunne vært satt sammen litt annerledes. Devil Is Fine er en såpass rolig låt at den utligner litt energien fra Don’t You Dare, som forøvrig gjerne kunne fortjent en plass på slutten av ekstranumrene. Den kunne byttet plass med Baphomet uten at det hadde gjort noe. Men bortsett fra en noe antiklimatisk start og avslutning leverte Zeal & Ardor en meget bra konsert, og både de og deres støttespillere i NYOS har all grunn til å være godt fornøyde med kveldens innsats.

Zeal & Ardor @ Parkteatret 23.11.2018: 8/10